=)

Jeg har lite å skrive om for tiden... All energien blir brukt opp på skolen, det er ikke mye liv igjen når jeg kommer inn døra i halv fire/fire-tiden hver dag. Det kan hende jeg dumper ned i en stol foran laptopen, men jeg blir som regel funnet, halvveis besvimt, i sofaen, med MTV på full guffe.
Så er det stallen, hjem igjen, sove. Eller vent, PC et par timer. Gjerne til 1-2 tiden på natten. Det er kanskje ikke så rart jeg er trøtt, når jeg tenker meg om...

School is great, thanks for asking. My English teacher's retarded. And she hates me. How great.
Oooh, Panic! at the disco podcast in my ears, pretty close to heaven.

Goodnight.
(btw, Mads, you've got some explanation to do)

...

Zac Efron is hottt shit.








That is all.

=)

Når ble skolen så morsom at man glemte tiden?
Jeg sitter ikke lenger å følger sekundviseren på klokken. Tiden går av seg selv.
Utrolig.

Med andre ord, jeg har byttet klasse. Jeg er glad for å slippe den gamle. Den nye er super!
Har en følelse av at lærerne blir en smule irriterte på oss for at vi ler hele tiden, men det er verdt det. Skolen har blitt morsommere, jeg har ikke lengre lyst til å være hjemme. Jeg tror dette skoleåret kommer til å bli myemyemye bedre enn det forrige, allerede etter en uke.
Eneste skolen burde lære seg er at når man begynner i 2. klasse, så syns man ikke alltid det er like gøy med felles leker på stranden. Vi er tross alt 16/17 år! Eller hva, Mads?

Det er lys i tunellen.

Takk GUD. Minne bønner er blitt hørt. Vil jeg så gjerne tro.
Alt er opp til humøret til rådgiveren nå, som forsåvidt virker ganske så
hyggelig. Altså, i dette tilfellet, så avgjør hun ikke bare min fremtid på videregående, hun avgjør nemlig Mads og Julie sin også. Ja, for jeg er ikke SÅ ego at jeg gjør dette BARE for meg selv, det må du da ikke tro.
[hva iallverden er det jeg hører på? Everytime med A1? Iiik.]

Niks, omtenksom som jeg er så har jeg planlagt å redde noen andre og, i mitt desperate forsøk på å flykte fra helvetesklassen. Og for øyeblikket ser det ut til å gå riktig så bra. Dommedag i morgen. Død eller levende.

Jeg kunne ikke dy meg. Kjedet meg. Resultat; (Madeleine liker og Madeleine er på google)
- Madeleine liker melkesjokolade.
- Madeleine liker alt, egentlig.
- Madeleine liker å feste i St. Tropez.
- Madeleine liker å være midtpunkt.
- Madeleine liker søte gutter.
- Madeleine liker denne isblå kjolen.
- Madeleine er død. (oppløftende..)
- Madeleine er skjult.
- Madeleine er død.
- Madeleine er død.
- Madeleine er i live.
- Madeleine er kidnappet.
- Madeleine er borført for adopsjon.
- Madeleine er i godt behold.
- Madeleine er i live.
- Madeleine er DØD.


Great...

Back to school.

Jeg begynner å lure på om skolen virkelig har noe imot meg. Andre året på videregående begynner i morgen, og som om det ikke var nok med det første året mutters alene i en klasse der jeg ikke likte noen (bortsett fra en..), så er jeg søren meg blitt plassert i en klasse der jeg virkelig HATER alle. Er jeg ikke heldig?
Ifjor var jeg så ufornøyd at jeg klagde, snakket med rådgiver og alt jeg kunne makte å finne på, uten resultater. Og så gjør de det igjen! Ta litt hensyn, a!
I år har jeg bestemt meg for å lage et helvete for skolen. For alle lærerne, jeg skal spamme skolens e-mail, og gå på daglige besøk til rådgiver, helt til de gir opp. Og jeg gir meg ikke lett. I værstefall får de plassere Mads i klassen min. Men egentlig så vil jeg bytte til klassen hans.

For han har en filmstjerne i klassen!

Two years.

Can't fucking wait to move to USA.
Two years left.




... two years.

Time of our lifes!

De tre beste ukene i hele mitt liv er brått over. Alle menneskene som var blitt som familie er nå borte. I et annet land. En annen by. Hundrevis av mil unna.
Tror aldri jeg har vært så trist i hele mitt liv som da vi måtte dra fra svenskene. La meg fortelle hele historien fra starten av.

Etter en ganske så kjedelig flytur Oslo-London, gikk vi av flyet og ble møtt av godt engelsk vær. Godt engelsk vær betyr regn. Det regner mye i England. Både jeg og Anka var en smule skeptiske til menneskene som skulle sammen med oss til Oxford. Vi holdt oss for oss selv (noe alle egentlig gjorde...) den første dagen. Etterhvert ble vi kjent med de vi delte leilighet med. Tonje, Ida og Daniella. Alle hadde hvert sitt lille rom med seng, stol, skrivebord, skap og et bad. Enda litt mer skremt ble vi da vi møtte på russerne som skulle i klassen vår. Men ved vår store glede ble vi også kjent med verdens herligste mennesker, svenskene. Tross Anka sine svenske fordommer, ble jeg veldig god venn med dem. De er noen av de morsomste menneskene jeg har møtt i hele mitt liv, og tiden som ble brukt med dem, er uforglemmelig.

Alexander, Aram, Christopher, Martin, Wojtek, Isabelle, Beata og Hanna. Kommer aldri til å glemme tiden vi hadde sammen. Og ikke minst med de norske jentene i tillegg. Susanne, Mariann, Pia, Guro, blonde Nora, Trine-Lise, Anette, Andrea, Karoline, Daniella, mellomblonde Nora, Silje, Tonje, Trine og Celin.
De norske guttene derimot, de så man ikke så mye til. Det viser seg at Pokémon og Game Boy fortsatt er trend hos 14 (og 15!) år gamle norske gutter. Flaut.
Lederne viste seg å være titalls ganger bedre enn forventet. Mckinley, Rob, Michael, Stine, Gwen (ehm... kanskje med unntak av henne), Anna og Morritz.


Utfluktene vil jeg heller aldri glemme. Som da vi var på sightseeing i London den første helgen. Det var ikke mye annet enn regn, paraplyer og politibiler (bombetrussler samme helg..). Tross regnet hadde vi det kjempegøy. Matet duer i parken med våte rundstykker, hoppet i vanndammer, trykket 100 EF-elever inn på en allerede stappfull tube, lo av klissvåte vakter utenfor Buckingham Palace. Good times.

Vi var i Bath den andre helgen. Ikke like gøy som London, men svenske blondiner og en norsk wannabe-blondine liver opp stemningen på "The Roman Baths". Hanna, Bella and Maddie went wild. Vi datt nesten ut i den hellige, varme kilden. Eller hva søren det egentlig er forno. Gøy var det iallefall.
Senere var vi i Christ Church i Oxford. Det er "kirken" der de spillte inn scenene fra matsalen og trappene i Harry Potter. Det var kult. Oxford blir brukt mye til filminnspilling. Andre utflukter vi var på; London (shopping & sightseeing), Cambridge (der hverken jeg eller Anka var med), ice-skating, bowling, ghost-tour, kino ++. Det er vanskelig å beskrive med ord hvor gøy jeg har hatt det, så jeg lar det stå tomt > .

Kveldene er det som var aller morsomst. Foruten diskotekene hadde vi ikke hatt det like morro. Og Wojtek hadde ikke skaffet seg like mye erfaring (en liten intern en der ja..). Apropos Wojtek. Verdens mest uskyldige, sjenerte og sjenerøse 15-åring, ukysset og urørt, reiste fra Stockholm - Oxford med håp om å lære seg bedre engelsk. Hva reiste han hjem med? Nå skal dere få se;
- tonnevis av selvtillitt
- nye danse-moves
- kline-erfaring med 7 forskjellige jenter, fra 4 forskjellige nasjoner (Italia, Norge *kremt*, Østerike og.. eller var det bare 3?.. Han tok 4 fra Norge iallefall).
- et kyss med en av samme kjønn
- italiensk klesstil
- nye banneord (fittan körde över mig!, fuuuck yooou!)
Lille Wojtek er nå blitt mann... nesten.

Så er det Aram da. Den heite svensk-iranieren som allerede hadde bagasjen full av selvtillitt. En 15-åring fra Göteborg, med tonnevis av erfaring med både det ene og det andre. Topp karakterer, og glad i å fortelle om det. Uten å avsløre alt for mye her, så kan jeg fortelle at han er et menneske man enten elsker eller hater. Jeg hater han ikke. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktsutrykkene hans der han satt ved siden av Anna, den skumleste russeren du noen gang kan komme over. "I always meet my boyfriends in the graveyards".
Aldri sovne i samme rom som Aram. Han er alltid utrustet med salt-poser fra McDonalds. Tro meg, å våkne opp med munnen full av salt er ikke noe man drømmer etter å gjøre. Dessuten så liker Aram å lære bort sine skills når det gjelder det motsatte kjønn. Aram skapte monsteret Wojtek.

Krickan! Christophero! Chris! Han med mest erfaring, og minst år bak seg. 14-åringen alle trodde var 17. Christopher er den som liver opp stemningen med vitsene sine.
- Knock knock!
- Who's there?
- Yo!
- Yo who?
- Yo mama!

Oooh, jeg glemmer aldri svensk - norsk vitsene hans. Jeg må si at Sverige vinner!
Hvis han noen gang ikke kommer på hvorfor jeg tar feil, så kommer det; - du är norsk!
Jeg og Krickan er egentlig ganske like fant vi ut. Begge eier en vibrerende barberhøvel. Det fins til og med en egen Mac3 sang. Christophers harde ytre, etter 3 år med røyking, brytes opp da han tar opp sin rosa (!) mobiltelefon for å sende tekstmelding til mammaen sin. Everybody needs a Christopher.

Aww, vår alles kjære Alexander! En 15 år gammel svenske man er nødt til å like. Uansett hvor irriterende all Green Day - pratingen, luftgitar-spillingen og ahhh weeee - ingen, så er Alex den du kan snakke med alt om. Han er den som ikke står på en spesiell side i noen sak, den som vil løse problemene. Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive om Alex, det eneste jeg har lyst til er å ta første tog til Stockholm og gi han en kjempestor klem.
Martin! Den veltalende som alltid velger de rette løsningene, den som alltid ordner opp i problemene, den som alltid til slutt får rett. Han som aldri har slått seg løs. Før språkreisen. Snakker vi HEIT dansk babe på Mega Party? Hell Yeah! Og utifra bildet, det er Arams sigar, Martin ville aldri ha gjort noe så farlig. Latteren hans er så smittende at hvis den hadde blitt spillt over høytalere verden over, hadde all sorg og nød tatt slutt.
Shake it on the dancefloor, Martin!

Helt ærlig, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten disse fem guttene i fremtiden. Etter å ha vært sammen med den 24/7 i 3 uker, er de blitt en vanesak. Jeg er avhengig. Skyldig. Det er klart jeg savner jentene og, men det er noe spesiellt med guttene. You guys made my language travel!!!

Jeg kommer aldri til å glemme det siste discoet. Vi fikk DJ'en til å spille Time Of Your Life med Green Day som siste sang før det sluttet. Alle gråt omtrent, og det var en perfekt avslutning. Men når vi kom til mandagen, da alle skulle si hadet til alle. Da Aram og Martin dro tidligere enn alle andre fra hotellet, da rant det over for meg. Da kunne jeg ikke lenger holde tårene tilbake. Det ble for vanskelig å måtte forlate vennene dine, og nesten helt sikkert vite at du aldri vil få møte mange av dem igjen. I løpet av en halvtime var all sminken borte etter de salte tårene, og de fleste norske jentene gikk rundt med røde øyne og våte jakkeermer.

- We certainly had the time of our lifes!