God jul

God jul.




... bedre sent enn aldri.

Morra di er one-sided!!

Jeg planlegger en framtidig karriere som engelsklærer. Det er jo ikke store jobben, ihvertfall ikke hvis du må nå opp til de kravene læreren min har. Jeg har rett og slett ikke ord for hvor fantastisk dum hun er. Et prakteksemplar av trangsynthet og dumhet.

Når ble google "one-sided"? MORRA DI ER ONE-SIDED!! (Bra, Mads). Å ja, for google er jo en nettside som presenterer nyheter og slikt sett fra et synspunkt. Akkurat som VG og Aftenposten osv. Ja, for google er ikke en søkemotor, det blånektes. Akkurat sånn som CNN, det er jo ikke nettsiden, det er bare TV-kanalen. Og så må vi jo ikke glemme Facebook da, det kommer jo til å ta over for Google i fremtiden. Facebook der man legger ut nakenbilder av seg selv. Og så er det jo disse "friends-listene", det er jo bare tull. De er jo ikke venner.
Lær deg engelsk, lær deg å snakke, lær deg å tenke. Hvordan du fikk jobb som engelsklærer vet ikke jeg... Use the fucking toolbox, yourself. (jeg merker at dette er ganske internt og vanskelig å skjønne for de som ikke har engelsk med meg...).

Og når det kommer til norsklæreren... Enda et håpløst tilfelle. Suuuuure, hun er flink i norsk og greier, men når gjennomsnittskarakteren på tentamen er 2/3, da er det jo virkelig noe galt.. Ville jeg tro da. Men det er ikke det i hennes hode. Og at de andre klassene får høyere score, det har bare noe med oss å gjøre. (2SSA, secret santa association). Hvordan har det seg at jeg har gått fra 5 til 3 på et halvår egentlig. Og når jeg får tilbake tentamen, så sier hun at det er bra. BRA? Hva faen er bra med en 4/3? Og hvordan i allverden har jeg gått fra 5/6 til 4/3.


Skyt meg, men la meg få gleden av å se lærerne bli skutt først. Og så var det jul igjen...
(OB+M)^6 = 69 . sannsynlighet = 0

(denne posten ble ikke bare litt intern engang... REsources. Igottasay).

Det er over...

Da var det gjort. Nå ligger annonsen ute, det er offisielt. Og værre har jeg sjeldent følt meg. Det er lenge siden jeg har grått så mye, håpløshet sigende inn over meg. Jeg prøver å late som om alt er fint så lenge jeg er ute blandt folk, sammen med mamma og pappa. Med en gang jeg lukker døren til rommet mitt bryter jeg sammen, synker ned til gulvet, stirrer opp på bildene av meg og hesten min... Tenker at jeg skal overlate henne til noen andre.

Det blir vanskelig å komme seg igjennom de neste ukene. Jeg må fortsatt i stallen hver dag, hver dag vite at jeg er en dag nærmere aldri igjen. ALDRI. Holde kjeft overfor alle der oppe, ikke snakke om det i det hele tatt. Late som alt er som normalt, snakke om fremtiden. En fremtid som ikke fins. Det er ikke mer igjen nå, nå er det bare fortiden og minnene derifra jeg har igjen.

Det er ikke ofte jeg gråter så mye som jeg har gjort i dag, om jeg i det hele tatt har gjort det før... Den ene gangen for ca. 4 år siden da yndlingshesten min ble sendt til slakteren, da gråt jeg. Men jeg tror kanskje dette er værre. Da var jeg hjemme fra skolen i en uke fordi jeg ikke klarte å slutte å gråte. Og nå... Dette leder inn på en enda mørkere sti.

Det er over.

Hest til salgs..

17. September 2005 - en dato jeg aldri vil glemme.
10. Desember 2007 - en dato jeg heller aldri vil glemme.

(å, vi gråter..)
Tro det eller ei, jeg selger hesten min. Jeg vet ikke selv hva jeg har trodd skulle skje. Det ville jo uansett ha kommet en dag det ville skjedd. Det er jo bare å innse nå, at det rett og slett ikke er noe tid til overs. Den samme lysten og gleden til å dra i stallen er heller ikke der lenger, jeg vet det selv, men har vanskelig for å innrømme det. For alle dere som ikke forstår hvor glad man kan bli i et dyr, så høres dette sikkert fantastisk idiotisk ut for dere. Men for meg er det som å selge et familiemedlem eller en bestevenn, som å skulle selge broren/søsteren sin til en fremmed familie. Jeg tenker på alle timene jeg har brukt sammen med den hesten, alle øyeblikkene som har betydd så utrolig mye for meg. Fra første gang jeg møtte henne, til den dagen i dag, da jeg prioriterer andre ting overfor henne. Derfor har det nå blitt slik at jeg må selge henne. Og jeg hater det.

(vi gråter og gråter og gråter...)
Jeg sitter å stirrer en tom annonse på finn.no. "Produktbeskrivelse". Noe så jævelig. Å legge ut et dyr du elsker for salg blant verdiløse ting som vesker, sko, båtmotorer osv. Jeg føler meg rett og slett slem når jeg gjør det, og fingrene nekter å skrive. Kroppen min henger ikke sammen lengre, jeg får meg ikke til å skrive henne. Gjøre annonsen attraktiv, skape interesse blandt folk. Det er MIN hest, det er ingen andre som skal ha henne, det er MIN venn, MINE opplevelser, MIN tid brukt.
(vi gråter, snufser, nærmest hulker)

Hvordan i allverden skal jeg klare meg fremover da? Den dagen noen kommer for å ta henne bort fra meg, omtaler henne som sin egen. Det er feil, hun er min. Hun vil alltid være det, uansett hva. Jeg har nektet for å innse det en god stund nå, men det slo meg i går. Jeg har faktisk ikke tid lenger. Det er enten jobben, eller hesten. Og å velge mellom dem høres kanskje lett ut, "da velger du selvfølgelig hesten!". Men det går ikke det heller, for jeg trenger pengene og jobberfaringen.. Og alle vennene mine. Men hun er da også en venn, hun stoler på meg, hun er avhengig av meg. Og så selger jeg henne bare fordi jeg ikke har tid lengre. Det føles forferdelig...

Men så har det seg jo slik at (hvis jeg skal få sitere mamma) "du har jo fått andre interesser nå" (etter at jeg kom hjem med sugemerker etter julebordet/nach). Og det er jo sant nok det, men jeg har jo ikke alltid BARE vært opptatt av hest. Jeg kan gjøre flere ting på en gang. Kunne, ihvertfall. Nå er det andre ting som må prioriteres, og jeg har selv innsett at hvis jeg skal få tjent masse penger og få dratt ut i helgene, da kan jeg ikke ha hest. Og når jeg tenker fremover, så skal det bli deilig med litt fri.

Men fy faen som jeg kommer til å savne hesten min, jeg får nyte den siste tiden med henne, og late som om ingenting er forandret. Selv om jeg vet det vil bli en stor forandring, og en del av hjertet mitt som mangler.

Drep meg.

Blogg to dager på rad, gratulerer Madeleine! Det må være over et halvt år siden sist, og jeg tror jeg vet hvorfor de nå kommer til å komme oftere... Faen.

Jeg har gjort det igjen, jeg klarer ikke styre det lengre. Det kommer og går som det vil, og det er nada jeg kan gjøre for å få det til å slutte. Og det irriterer meg, det skader meg faktisk, jeg er ganske så sikker.

Følelsen kommer på en måte krypende sakte, men sikkert, inn. Den tar virkelig fatt i meg, drar meg med hvorenn den er på vei, og jeg kan ikke annet enn å henge på så godt jeg kan. Til tider mister jeg grepet og blir hengende etter, men så er den der igjen, henter meg og tar meg med videre. Jeg får bare håpe på at jeg klarer å klamre meg fast igjennom alt, holde ut til jeg er nådd slutten. Og hvis jeg skulle falle av på veien så skal jeg vel klare å reise meg igjen, det kommer flere sjanser. Poenget er bare at jeg er så fryktelig, forferdelig (!), lei av å reise meg igjen...

.. Hvis jeg bare hadde holdt meg der oppe, så skal nok alt gå bra til slutt.

Ingen vei tilbake...

Sakte blir det tyngre å holde øynene åpne, et sukk forlater de sprukne leppene, og hun synker ned i den varme dynen.
Skyggene danser i mørket bak øyelokkene, skaper sine egne historier som aldri kommer helt til live. Fra utsiden vil det alltid være vanskelig å se, men innvendig er det klart som en tidlig sommerdag. Hun vet det selv, og kan ikke lengre nekte for det.

Det har skjedd igjen, det er for sent nå. Hun snur seg forsiktig, kjenner vinden blåse en kjølig bris over ansiktet hennes, før hun tar det ene steget som trengs.
Andre siden er annerledes, på en måte bedre, på en annen måte så mye værre. Mørket lukker seg rundt henne, omfavner henne, drar henne med ned i dypet. Og så er alt håp ute...

... det er ingen vei tilbake.

Over and over again..

Jeg sparer dere for detaljene.







Men jeg er ved starten av noe, og jeg kan føle det. Jeg prøver å la være, men det er uimotståelig. Om du er det, er jo en helt annen sak. Jeg er stadig på dette stadiet, jeg... Og jeg tror ikke jeg liker det? Jeg tar imot en juksekode med STOR takk hvis du har en på lager. Jeg tror nemlig jeg kommer til å trenge det.....