Hest til salgs..

17. September 2005 - en dato jeg aldri vil glemme.
10. Desember 2007 - en dato jeg heller aldri vil glemme.

(å, vi gråter..)
Tro det eller ei, jeg selger hesten min. Jeg vet ikke selv hva jeg har trodd skulle skje. Det ville jo uansett ha kommet en dag det ville skjedd. Det er jo bare å innse nå, at det rett og slett ikke er noe tid til overs. Den samme lysten og gleden til å dra i stallen er heller ikke der lenger, jeg vet det selv, men har vanskelig for å innrømme det. For alle dere som ikke forstår hvor glad man kan bli i et dyr, så høres dette sikkert fantastisk idiotisk ut for dere. Men for meg er det som å selge et familiemedlem eller en bestevenn, som å skulle selge broren/søsteren sin til en fremmed familie. Jeg tenker på alle timene jeg har brukt sammen med den hesten, alle øyeblikkene som har betydd så utrolig mye for meg. Fra første gang jeg møtte henne, til den dagen i dag, da jeg prioriterer andre ting overfor henne. Derfor har det nå blitt slik at jeg må selge henne. Og jeg hater det.

(vi gråter og gråter og gråter...)
Jeg sitter å stirrer en tom annonse på finn.no. "Produktbeskrivelse". Noe så jævelig. Å legge ut et dyr du elsker for salg blant verdiløse ting som vesker, sko, båtmotorer osv. Jeg føler meg rett og slett slem når jeg gjør det, og fingrene nekter å skrive. Kroppen min henger ikke sammen lengre, jeg får meg ikke til å skrive henne. Gjøre annonsen attraktiv, skape interesse blandt folk. Det er MIN hest, det er ingen andre som skal ha henne, det er MIN venn, MINE opplevelser, MIN tid brukt.
(vi gråter, snufser, nærmest hulker)

Hvordan i allverden skal jeg klare meg fremover da? Den dagen noen kommer for å ta henne bort fra meg, omtaler henne som sin egen. Det er feil, hun er min. Hun vil alltid være det, uansett hva. Jeg har nektet for å innse det en god stund nå, men det slo meg i går. Jeg har faktisk ikke tid lenger. Det er enten jobben, eller hesten. Og å velge mellom dem høres kanskje lett ut, "da velger du selvfølgelig hesten!". Men det går ikke det heller, for jeg trenger pengene og jobberfaringen.. Og alle vennene mine. Men hun er da også en venn, hun stoler på meg, hun er avhengig av meg. Og så selger jeg henne bare fordi jeg ikke har tid lengre. Det føles forferdelig...

Men så har det seg jo slik at (hvis jeg skal få sitere mamma) "du har jo fått andre interesser nå" (etter at jeg kom hjem med sugemerker etter julebordet/nach). Og det er jo sant nok det, men jeg har jo ikke alltid BARE vært opptatt av hest. Jeg kan gjøre flere ting på en gang. Kunne, ihvertfall. Nå er det andre ting som må prioriteres, og jeg har selv innsett at hvis jeg skal få tjent masse penger og få dratt ut i helgene, da kan jeg ikke ha hest. Og når jeg tenker fremover, så skal det bli deilig med litt fri.

Men fy faen som jeg kommer til å savne hesten min, jeg får nyte den siste tiden med henne, og late som om ingenting er forandret. Selv om jeg vet det vil bli en stor forandring, og en del av hjertet mitt som mangler.