Jeg trosser internettforbudet mitt, sniker laptop'en opp i sengen, og later som jeg sover.
For tiden har jeg heller ikke mobiltelefon. Og jeg må gå til skolen, scooteren får jeg ikke røre engang. Jeg har prøvd å unngå mamma helt siden søndag kveld. Da de kom hjem på søndag lå jeg i sengen og latet som jeg sov. Veldig nervøs for at de skulle oppdage at jeg faktisk var våken. Neste morgen kunne jeg ikke komme meg unna, og ble stående i et hjørne å høre på mamma&pappa kjefte, skrike, kaste ting veggimellom og ta fra meg scooternøkler og mobiltelefon. Så dro jeg på skolen...
Jeg gruet meg så fælt til å komme hjem. Ikke det at jeg er redd for mamma eller noe sånt, men jeg var bare så utrolig flau over hva jeg hadde gjort. Jeg dro til Karro og var der fra 6 - halv 11. Noe sånt. Da jeg kom hjem... Fant de ut at jeg ikke hadde vært i stallen, og... i det øyeblikket følte jeg at jeg ikke ville overleve samtalen. Flaut, skummelt, irriterende, alt.
I dag morges var det bedre. Selv om ingen sa så mye til hverandre. Broren min har fått masse ting fra Paris. Til mange tusen kroner. Jeg fikk ingenting. Jeg vet jeg ikke fortjener det... Nå er alt roet seg litt egentlig. Kan prate vanlig med mamma&pappa uten å kjefte eller lyve. Utrolig nok, men de virker ikke så sinte lenger. De var visst ikke så sinte på grunn av drikkingen, men at jeg løy til dem. Jeg lyver for mye...
Podcasts er en genial ting. Masse radio-intervjuer med Fall Out Boy. Jeg elsker det. Petes stemme i hodet mitt. Time på time. Ja, jeg vet jeg er gal. La meg være gal. Det er bedre å være gal etter Pete enn det er å være gal etter "youknowwho".
Hodet mitt dunker. Som vanlig... Men nå er det litt mye i det på en gang. Så jeg slutter av her sånn at jeg kan holde meg til Petes stemme i hodet. Det er merkelig å føle at man kjenner en person så godt, uten å i det hele tatt ha møtt personen. God natt.
For tiden har jeg heller ikke mobiltelefon. Og jeg må gå til skolen, scooteren får jeg ikke røre engang. Jeg har prøvd å unngå mamma helt siden søndag kveld. Da de kom hjem på søndag lå jeg i sengen og latet som jeg sov. Veldig nervøs for at de skulle oppdage at jeg faktisk var våken. Neste morgen kunne jeg ikke komme meg unna, og ble stående i et hjørne å høre på mamma&pappa kjefte, skrike, kaste ting veggimellom og ta fra meg scooternøkler og mobiltelefon. Så dro jeg på skolen...
Jeg gruet meg så fælt til å komme hjem. Ikke det at jeg er redd for mamma eller noe sånt, men jeg var bare så utrolig flau over hva jeg hadde gjort. Jeg dro til Karro og var der fra 6 - halv 11. Noe sånt. Da jeg kom hjem... Fant de ut at jeg ikke hadde vært i stallen, og... i det øyeblikket følte jeg at jeg ikke ville overleve samtalen. Flaut, skummelt, irriterende, alt.
I dag morges var det bedre. Selv om ingen sa så mye til hverandre. Broren min har fått masse ting fra Paris. Til mange tusen kroner. Jeg fikk ingenting. Jeg vet jeg ikke fortjener det... Nå er alt roet seg litt egentlig. Kan prate vanlig med mamma&pappa uten å kjefte eller lyve. Utrolig nok, men de virker ikke så sinte lenger. De var visst ikke så sinte på grunn av drikkingen, men at jeg løy til dem. Jeg lyver for mye...
Podcasts er en genial ting. Masse radio-intervjuer med Fall Out Boy. Jeg elsker det. Petes stemme i hodet mitt. Time på time. Ja, jeg vet jeg er gal. La meg være gal. Det er bedre å være gal etter Pete enn det er å være gal etter "youknowwho".
Hodet mitt dunker. Som vanlig... Men nå er det litt mye i det på en gang. Så jeg slutter av her sånn at jeg kan holde meg til Petes stemme i hodet. Det er merkelig å føle at man kjenner en person så godt, uten å i det hele tatt ha møtt personen. God natt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar