He is gone, but carry on.

[Jeg ble inspirert av Esquil. Det vil si at denne posten vil inneholde noen likheter fra hans blogg].

... Da *you know what* skjedde, var det mange av vennene mine som minte meg på at det kommer flere, at han ikke var den eneste. Altså at det fins flere fisk i havet. Jeg kunne ikke se fiskene i havet, men jeg så på stjernene på himmelen. Og det er mange av dem, og hver eneste en er alene. Akkurat som jeg følte meg da. Ettersom jeg fant dette fine diktet inne på bloggen til Esquil, og syntes det passet så fint inn her, så ble det sånn som dette. Jeg manglet ideer til hva jeg skulle skrive om i dag, så dette ble løsningen. Rett og slett.

There are a thousand lonely stars
lighting up the night
there are a thousand lonely hearts
waiting for your smile

He is gone, he played his part
in your nightmare of the year
he is gone, but carry on
heartaches disappear

Bury the past start your new life
There's no need to cry
Open the door and go for a walk
Do you see the sky?

Look at the thousand lonely stars
lighting up the night
Think of the thousand lonely hearts
waiting for your smile

Helgen er over, og en ny uke venter. Denne uken annerledes enn andre siden det er påskeferie. Takk Gud. En ny uke er nye muligheter. Når jeg legger meg på søndags kvelder så tenker jeg ofte igjennom hva som har skjedd. Hvilke opplevelser jeg vil ta vare på og huske, og hvilke opplevelser jeg vil glemme og fortrenge.
Jeg føler meg som et nytt menneske. For tiden lever jeg litt utenfor mitt vanlige liv, og det meste føles litt overfladisk. Jeg er normalt ikke så begavet når det kommer til å gi slipp på dype, inderlige følelser. Men denne gangen, den ene gangen jeg trodde det virkelig ville bli vanskelig, ble ikke så langvarig og komplisert som jeg først trodde. Jeg må ærlig innrømme at jeg lå våken hver natt en uke og tenkte, jeg gikk ned 4 kilo fordi jeg ikke klarte å få i meg ordentlig mat, jeg hadde vanskelig for å slippe folk inn.
Det som hjalp meg med å komme over det, det som hjalp meg med å se ting på en annen måte, var å se det med egne øyne. Se sannheten inn i øynene og trosse frykten. Jeg så det jeg var mest redd for skulle skje, det jeg trodde ville såre meg mest. Og da jeg så det...

... Følte jeg lettelse.