Slutten.

Jeg klarer ikke engang glede meg til lørdag når jeg har morgendagen å gjennomføre. Selv om det har vært en lang prosess å få solgt hesten, så har det endelig skjedd noe, ganske brått etter min mening. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det, jeg vet ikke om jeg er lettet eller om jeg ikke vil gi slipp på henne. Det skal bli deilig å få tid til ting jeg tidligere ikke har hatt tid til, men fy faen, hun har vært store deler av livet mitt i de siste tre årene. Hun har vært den eneste som ikke har dratt fra meg, det eneste som alltid har vært der, uansett dag, uansett humør, uansett oppførsel fra min side.

Følelsen av svikt er den værste. Jeg føler at jeg svikter henne, hun er avhengig av å ha en som passer på henne, en som stiller opp. Og hvem vet hvordan hun får det i fremtiden, når jeg ikke lenger er der for å holde styr på alt selv. Det er ikke lengre opp til meg å bestemme, de nye eierne tar over der jeg er nødt til å slippe taket. Jeg føler at det bare er jeg som kjenner henne, bare jeg som vet hva hun trenger og hvordan å behandle henne. Hvordan skal jeg kunne overlate henne til totalt fremmende som ikke kjenner henne?

Du kan si at det er sånn det måtte ende, jeg kan ikke holde på for alltid. Det vet jeg også, jeg har hatt perioder der jeg ikke har orket å dra i stallen engang. Men når alt kommer til alt så er det ikke noe jeg heller vil enn å kunne beholde henne, ha henne for alltid. Det går ikke. Jeg må komme meg videre i livet, finne nye hobbier og interesser, først av alt avslutte skolen med brukbare karakterer. Men jeg kommer til å sitte hjemme, hver eneste dag, og tenke på hvordan hun har det. Hva faen skal jeg gjøre uten henne?

Tro det eller ei, hverken besøk av kjæresten eller konsert med et av favorittbandene mine får tapet av denne hesten til å føles ok. Det fins ikke ord som beskriver hva jeg føler akkurat nå... Å bare gi slipp på noe du har holdt på med hver dag i tre år er ikke så lett som man skulle ønske det var. Jeg gir fra meg en stor del av meg, en hobby jeg har hatt i ti år, en hest jeg elsker mer enn jeg trodde var mulig. Alle opplevelsene, oppturene og nedturene, all treningen og alle resultatene, alle smilene og alle tårene. Det er så mye jeg har lagt i dette, jeg har gitt opp så mye for å oppleve dette. Det har alltid vært det samme, stallen hver dag. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg har ingen andre hobbier.. Jeg kommer til å miste mange av vennene mine fra stallen. Stallen jeg har vokst opp i.

Det er helt utrolig at det er over. Jeg trodde alltid at jeg skulle være i den stallen, jeg er tross alt den av oss som en gang for mange, mange år siden gav et løfte om å holde sammen som har holdt ut lengst. Jeg gav engang et løfte til meg selv; jeg skulle aldri gi slipp på ridningen, jeg trodde jeg alltid ville leve sånn. Men jeg tok feil, det kom en slutt for meg også. Alle hestene jeg har mistet gjennom årene, alle tårene jeg har felt for hestene de kjørte avgårde i en lastebil. Dette er den verste. Det er ikke bare hesten som forsvinner, det er en stor del av meg som jeg forlater i morgen. Jeg blir en annen person enn det jeg har vært til nå. Jeg kan faen ikke tro det..