Sakte blir det tyngre å holde øynene åpne, et sukk forlater de sprukne leppene, og hun synker ned i den varme dynen.
Skyggene danser i mørket bak øyelokkene, skaper sine egne historier som aldri kommer helt til live. Fra utsiden vil det alltid være vanskelig å se, men innvendig er det klart som en tidlig sommerdag. Hun vet det selv, og kan ikke lengre nekte for det.
Det har skjedd igjen, det er for sent nå. Hun snur seg forsiktig, kjenner vinden blåse en kjølig bris over ansiktet hennes, før hun tar det ene steget som trengs.
Andre siden er annerledes, på en måte bedre, på en annen måte så mye værre. Mørket lukker seg rundt henne, omfavner henne, drar henne med ned i dypet. Og så er alt håp ute...
... det er ingen vei tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar