En mørk sky.

Jeg har hatt en mørk, tung regnsky truende over hodet mitt den siste uken. Stress. Jeg var så stresset på tirsdag morgen at jeg satt meg ned og gav opp. Til tross for dårlig tid satt jeg meg ned, kjente tårene presse på, hodepinen dunke. Jeg lot stresset og håpløsheten skylle gjennom meg helt til jeg følte meg bedre og var klar til å gå. Det hjalp faktisk, helt til jeg kom til skolen og fant ut at jeg ikke kom til å få bestillt den nye deluxe editionen. Ikke nok med det hadde jeg en god håndfull andre problemer å takle akkurat den ene dagen. Ingenting gikk som det skulle, ikke fikk jeg gjort alt jeg skulle heller, så skyen har hengt over meg frem til nå. Men den forsvant på mystisk vis da jeg endelig fikk unnagjort det uendelig lange og vanskelige prosjektet mitt, hørt på litt musikk og begynt på permisjonssøknaden.

.. Og så red jeg en tur i solen. Alene. Og da klarnet tankene.

Happy birthday.

Det har gått et helt år siden første bloggpost, og det er rart å lese gjennom gamle innlegg. Og i dag er ingen spesiell dag, jeg er fortsatt like trøtt og kjedelig. Derfor blir ikke posten noe annerledes... Hvis du kjeder deg får du ta en tur igjennom bloggen, det er mye rart å finne der.


God natt.

Don't speak, liar.

"Just sit back and tell me. I'm a liar for this. Don't roll your eyes. Rewind, this happens way too many times. So when I come back, I won't say a word. I know I've said this before. Don't speak, liar."

Nytt utseende på bloggen tar seg godt ut, synes nå jeg.
Det ble nå gjort litt før 1års-dagen, men det får bare være. Utover det vet jeg ikke helt hva mer jeg kan gjøre for å feire bursdagen. Muligens en liten gjennomgang av året som gikk, sånn som Mads gjorde. Det er bare to dager igjen, og akkurat nå så er det liksom ikke så... appealing... å gå gjennom alle de gamle postene. Det er mye der jeg rett og slett er flau over for å ha skrevet. Nei, vent. Som jeg er flau over å ha følt, gjort.

"When it all comes down, to a sunrise on the east side, will you be there to carry home? The remains of my wasted youth. This wasted time on you, has left me shaking in waiting. Shaking in waiting for something more".

Jeg lyver. Finner på unnskyldninger for å slippe enklere unna. Og det fungerer, det er det som skremmer meg litt. Jeg er for god til det. Såpass mye har jeg løyet opp igjennom årene, at jeg ikke er sikker på om det er noen som egentlig kjenner meg, i det hele tatt vet hvem jeg er. Det er ingen som vet alt, noe som sikkert også kan være positivt. Men når jeg tenker over det, er det noen som i det hele tatt har den minste lille anelse?

"Sunrise through the window pane, where tired eyes will close... Stay seventeen, the party scene has got the best of me and you. We've got to let this go...".

Det er på en måte sånn det er blitt, bare.. Uansett hva jeg sier så er det noe som er feil, noe som mangler, eller noe som skulle ha vært der. Det er aldri sannheten som blir fortalt, ihvertfall ikke i sin helhet. Som oftest føles det best å gjemme de ordene som ikke er nødvendige. Og det er derfor alt blir så feil hele tiden, tror jeg... Derfor blir ikke ting slik jeg vil de skal bli, og det som skjer, er som oftest bygd på en løgn eller to.

"We're only liars, but we're the best. We're only good for the latest trends".

Det er bare noen år igjen nå. Til jeg innser at jeg har sløst bort for mye på dette. At det kunne ha vært så mye bedre, at jeg kunne utnyttet det jeg hadde. Jeg tror at blanke ark vil hjelpe meg med å starte på nytt, få meg til å tenke over hvordan jeg vil at fremtiden skal se ut... Jeg tror jeg kommer til å trenge en helvetes tykk bunke.

Jeg tenker...

Jeg tenker fire dager til blogge-bursdag. Jeg tenker et år med uendelige problemer og hendelser. Jeg tenker en haug blogg-poster jeg skulle ønske jeg aldri hadde postet, ting jeg aldri hadde sagt.




Jeg tenker nytt utseende på bloggen. Out with the old, in with the new.

the beating in my chest..

I said, "I still hear the rain."
These images have filled my head
Now keep my fingers from making mistakes
Tell my voice what it takes to speak up, speak up
and keep my conscious clean when I wake

Don't make this easy
I want you to mean it
Say you mean it
You're dressed to kill
I'm calling you in
Don't waste your time on me

Now there's an aching in my back,
A sudden pain that says I lack
the common sense and confidence
to bring his hands to promises
that I'm making time for desperate conversation.
Holding my knife could be better than this in the end.
Just say when

Don't make this easy
I want you to mean it.
You're dressed to kill
I'm calling you in
Don't waste your time on me

I've never told a lie, and that makes me a liar.
I've never made a bet, but we gamble with desire.
I've never lit a match with intent to start a fire,
but recently the flames are getting out of control.

Calling your name, kill me with words.
Forget about me, it's what I deserve.
I was your chance to get out of this town,
but I took the car and left you to...

...wait outside.
I hope the air will start to remind you
to get me out of this place.
I'll remember your face and my words are as big
as the beating in my chest.

When it all changed...

... and my luck came back.

Hvordan skjedde dette egentlig? Fra det sekundet klokken slo 00.00 natt til 1. januar må noe drastisk ha skjedd. Det er ikke tull engang, for siden da har ALT gått bra.

Jeg trodde aldri jeg skulle få se Panic!. Nå har jeg billetter og er garantert et show. Det er bare 53 dager igjen. Og som ikke dette skulle være nok, så får jeg møte igjen svenskene fra språkreisen. En av dem har allerede bestillt billett, og det beste er at A kommer. Omg. Jeg er lykkelig, vandrer rundt med konstant sommerfugler i magen.

Jeg hadde GÅTT til Stockholm for å se Panic!, så jeg er ganske så fornøyd med at mamma ikke engang prøvde å si nei når jeg hylte av glede og datt av stolen da jeg så de skal spille i Stockholm. Hun sa bare, enkelt og greit, at hun skulle bestille flybilletter og hotellrom. Hun forstod såpass.

2008 er bare 3 dager og noen minutter gammelt, og det ser ut til å bli et heidundrandes år allerede!!

Panic!

WOWOWOWOWOWOWOWOWOWOWOWOWOWOWOWOW.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive, jeg... Litt vanskelig å skrive og snakke og sånn, akkurat nå. Jeg tror ikke jeg har vært så glad på lenge. Noen gang, faktisk.

To måneder igjen. Til PANIC! AT THE DISCO i Stockholm! Wowshit. Jeg gruer meg ass.. Ikke spør hvorfor. Altså, jeg gleder meg noe helt sinnsykt, men tanken på å faktisk se dem live. WOW.