En smule bittert vil jeg si at det er... Jeg har forsåvidt ingen spesiell god grunn til å være i dårlig humør, men det virker som om både hjernen og kroppen min har bestemt seg for det. Det var jo sånn jeg visste det kom til å ende, uansett. Men jeg fortsetter å ødelegge for meg selv, lærer tydeligvis aldri. Hvorfor jeg fortsatt vender tilbake til det jeg egentlig ikke har, snur ryggen til sannheten. Straffen for dette er en stadig knytende følelse i magen, en uforutsigbar klump i halsen, en truende hodepine.
Helt ærlig, jeg skulle gjerne ha gjort noe med dette. Problemet er at det ikke er mulig, det er ikke noe jeg kan gjøre. Jo, jeg kan da være en god og støttende venn, men hvorfor? De såret meg begge to.
Det er en ubeskrivelig følelse som hviler under overflaten, den dukker til tide opp for å trekke luft, ellers holder den seg skjult. Få forstår hva det er, hvorfor, men det synes i øynene. Det er forskjell på dem som forstår, og de som ikke gjør det. Det er dem som ikke lenger bryr seg om meg, forteller meg at jeg må videre i livet. Og så er det de sjeldne som ser rett igjennom meg, som ser at jeg går igjennom dette nok en gang.
Et år tilbake. Tror du ikke jeg akkurat var kommet meg over den forrige? Det var morgendagen som presenterte meg for han som skulle på nytt sende meg tilbake i mørket. Og hun som jeg den gang trodde var en av de nærmeste, var kanskje ikke det alikevel. Det blir aldri det samme igjen. Jeg har mistet en. To.
Og nå er det nok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar