Det er over...

Da var det gjort. Nå ligger annonsen ute, det er offisielt. Og værre har jeg sjeldent følt meg. Det er lenge siden jeg har grått så mye, håpløshet sigende inn over meg. Jeg prøver å late som om alt er fint så lenge jeg er ute blandt folk, sammen med mamma og pappa. Med en gang jeg lukker døren til rommet mitt bryter jeg sammen, synker ned til gulvet, stirrer opp på bildene av meg og hesten min... Tenker at jeg skal overlate henne til noen andre.

Det blir vanskelig å komme seg igjennom de neste ukene. Jeg må fortsatt i stallen hver dag, hver dag vite at jeg er en dag nærmere aldri igjen. ALDRI. Holde kjeft overfor alle der oppe, ikke snakke om det i det hele tatt. Late som alt er som normalt, snakke om fremtiden. En fremtid som ikke fins. Det er ikke mer igjen nå, nå er det bare fortiden og minnene derifra jeg har igjen.

Det er ikke ofte jeg gråter så mye som jeg har gjort i dag, om jeg i det hele tatt har gjort det før... Den ene gangen for ca. 4 år siden da yndlingshesten min ble sendt til slakteren, da gråt jeg. Men jeg tror kanskje dette er værre. Da var jeg hjemme fra skolen i en uke fordi jeg ikke klarte å slutte å gråte. Og nå... Dette leder inn på en enda mørkere sti.

Det er over.