Divided.

Noen ganger så får jeg en liten følelse av å være... delt i flere deler. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, eller hvordan, men det er noe der. Skjult for andre, tydelig for meg. Ubeskrivelig, jeg tror rett og slett det er det det er.

Rart hvordan andre kan ha et så annerledes bilde av deg, enn det du selv har. Man hører sin egen stemme annerledes inne i hodet enn det andre hører den utenifra. Man ser seg selv annerledes enn andre ser deg, man tenker annerledes enn andre tror man tenker.
Det er lett å bli misforstått på denne måten. Det kan virke som man uttrykker en ting, men mener noe helt annet. Alt trenger ikke ha en mening for å bli forstått. Eller misforstått.

Noen dager er det som om man egentlig aldri har stått opp. At man fortsatt ligger langt inne i drømmeland, innhyllet i en varm dyne, som et beskyttelse mot den kalde virkeligheten. Du tenker at du kan våkne opp når som helst, det har ikke noe å si hva som skjer, du kommer deg ut av det ved å åpne øynene. Det virker så lett, så hvorfor ikke bare fortsette? ... Men så kommer den tiden da du finner ut at du faktisk ikke ligger innhyllet i den varme dynen, bortgjemt fra virkeligheten. Du har ikke noe annet valg enn å møte den som den er. Det du har gjort forsvinner ikke slik som det gjør i en drøm. Enten det er en god, eller en vond.
Du må innse at gjort er gjort. Av handlinger følger konsekvenser. En del i meg har tar ansvaret for handlingene, men konsekvensene derimot. De blir i noen tilfeller ikke tatt imot, i andre tilfeller, så gjemmes de bort, der jeg tror ingen kan se dem.
Sannheten er at andre kan se dem. Andre legger merke til ting jeg tror de ikke legger merke til. Men merkelig nok så fortsetter jeg å tro. Håpe, for den saks skyld...

.. At jeg kan være for andre den jeg er for meg selv.