Time of our lifes!

De tre beste ukene i hele mitt liv er brått over. Alle menneskene som var blitt som familie er nå borte. I et annet land. En annen by. Hundrevis av mil unna.
Tror aldri jeg har vært så trist i hele mitt liv som da vi måtte dra fra svenskene. La meg fortelle hele historien fra starten av.

Etter en ganske så kjedelig flytur Oslo-London, gikk vi av flyet og ble møtt av godt engelsk vær. Godt engelsk vær betyr regn. Det regner mye i England. Både jeg og Anka var en smule skeptiske til menneskene som skulle sammen med oss til Oxford. Vi holdt oss for oss selv (noe alle egentlig gjorde...) den første dagen. Etterhvert ble vi kjent med de vi delte leilighet med. Tonje, Ida og Daniella. Alle hadde hvert sitt lille rom med seng, stol, skrivebord, skap og et bad. Enda litt mer skremt ble vi da vi møtte på russerne som skulle i klassen vår. Men ved vår store glede ble vi også kjent med verdens herligste mennesker, svenskene. Tross Anka sine svenske fordommer, ble jeg veldig god venn med dem. De er noen av de morsomste menneskene jeg har møtt i hele mitt liv, og tiden som ble brukt med dem, er uforglemmelig.

Alexander, Aram, Christopher, Martin, Wojtek, Isabelle, Beata og Hanna. Kommer aldri til å glemme tiden vi hadde sammen. Og ikke minst med de norske jentene i tillegg. Susanne, Mariann, Pia, Guro, blonde Nora, Trine-Lise, Anette, Andrea, Karoline, Daniella, mellomblonde Nora, Silje, Tonje, Trine og Celin.
De norske guttene derimot, de så man ikke så mye til. Det viser seg at Pokémon og Game Boy fortsatt er trend hos 14 (og 15!) år gamle norske gutter. Flaut.
Lederne viste seg å være titalls ganger bedre enn forventet. Mckinley, Rob, Michael, Stine, Gwen (ehm... kanskje med unntak av henne), Anna og Morritz.


Utfluktene vil jeg heller aldri glemme. Som da vi var på sightseeing i London den første helgen. Det var ikke mye annet enn regn, paraplyer og politibiler (bombetrussler samme helg..). Tross regnet hadde vi det kjempegøy. Matet duer i parken med våte rundstykker, hoppet i vanndammer, trykket 100 EF-elever inn på en allerede stappfull tube, lo av klissvåte vakter utenfor Buckingham Palace. Good times.

Vi var i Bath den andre helgen. Ikke like gøy som London, men svenske blondiner og en norsk wannabe-blondine liver opp stemningen på "The Roman Baths". Hanna, Bella and Maddie went wild. Vi datt nesten ut i den hellige, varme kilden. Eller hva søren det egentlig er forno. Gøy var det iallefall.
Senere var vi i Christ Church i Oxford. Det er "kirken" der de spillte inn scenene fra matsalen og trappene i Harry Potter. Det var kult. Oxford blir brukt mye til filminnspilling. Andre utflukter vi var på; London (shopping & sightseeing), Cambridge (der hverken jeg eller Anka var med), ice-skating, bowling, ghost-tour, kino ++. Det er vanskelig å beskrive med ord hvor gøy jeg har hatt det, så jeg lar det stå tomt > .

Kveldene er det som var aller morsomst. Foruten diskotekene hadde vi ikke hatt det like morro. Og Wojtek hadde ikke skaffet seg like mye erfaring (en liten intern en der ja..). Apropos Wojtek. Verdens mest uskyldige, sjenerte og sjenerøse 15-åring, ukysset og urørt, reiste fra Stockholm - Oxford med håp om å lære seg bedre engelsk. Hva reiste han hjem med? Nå skal dere få se;
- tonnevis av selvtillitt
- nye danse-moves
- kline-erfaring med 7 forskjellige jenter, fra 4 forskjellige nasjoner (Italia, Norge *kremt*, Østerike og.. eller var det bare 3?.. Han tok 4 fra Norge iallefall).
- et kyss med en av samme kjønn
- italiensk klesstil
- nye banneord (fittan körde över mig!, fuuuck yooou!)
Lille Wojtek er nå blitt mann... nesten.

Så er det Aram da. Den heite svensk-iranieren som allerede hadde bagasjen full av selvtillitt. En 15-åring fra Göteborg, med tonnevis av erfaring med både det ene og det andre. Topp karakterer, og glad i å fortelle om det. Uten å avsløre alt for mye her, så kan jeg fortelle at han er et menneske man enten elsker eller hater. Jeg hater han ikke. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktsutrykkene hans der han satt ved siden av Anna, den skumleste russeren du noen gang kan komme over. "I always meet my boyfriends in the graveyards".
Aldri sovne i samme rom som Aram. Han er alltid utrustet med salt-poser fra McDonalds. Tro meg, å våkne opp med munnen full av salt er ikke noe man drømmer etter å gjøre. Dessuten så liker Aram å lære bort sine skills når det gjelder det motsatte kjønn. Aram skapte monsteret Wojtek.

Krickan! Christophero! Chris! Han med mest erfaring, og minst år bak seg. 14-åringen alle trodde var 17. Christopher er den som liver opp stemningen med vitsene sine.
- Knock knock!
- Who's there?
- Yo!
- Yo who?
- Yo mama!

Oooh, jeg glemmer aldri svensk - norsk vitsene hans. Jeg må si at Sverige vinner!
Hvis han noen gang ikke kommer på hvorfor jeg tar feil, så kommer det; - du är norsk!
Jeg og Krickan er egentlig ganske like fant vi ut. Begge eier en vibrerende barberhøvel. Det fins til og med en egen Mac3 sang. Christophers harde ytre, etter 3 år med røyking, brytes opp da han tar opp sin rosa (!) mobiltelefon for å sende tekstmelding til mammaen sin. Everybody needs a Christopher.

Aww, vår alles kjære Alexander! En 15 år gammel svenske man er nødt til å like. Uansett hvor irriterende all Green Day - pratingen, luftgitar-spillingen og ahhh weeee - ingen, så er Alex den du kan snakke med alt om. Han er den som ikke står på en spesiell side i noen sak, den som vil løse problemene. Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive om Alex, det eneste jeg har lyst til er å ta første tog til Stockholm og gi han en kjempestor klem.
Martin! Den veltalende som alltid velger de rette løsningene, den som alltid ordner opp i problemene, den som alltid til slutt får rett. Han som aldri har slått seg løs. Før språkreisen. Snakker vi HEIT dansk babe på Mega Party? Hell Yeah! Og utifra bildet, det er Arams sigar, Martin ville aldri ha gjort noe så farlig. Latteren hans er så smittende at hvis den hadde blitt spillt over høytalere verden over, hadde all sorg og nød tatt slutt.
Shake it on the dancefloor, Martin!

Helt ærlig, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten disse fem guttene i fremtiden. Etter å ha vært sammen med den 24/7 i 3 uker, er de blitt en vanesak. Jeg er avhengig. Skyldig. Det er klart jeg savner jentene og, men det er noe spesiellt med guttene. You guys made my language travel!!!

Jeg kommer aldri til å glemme det siste discoet. Vi fikk DJ'en til å spille Time Of Your Life med Green Day som siste sang før det sluttet. Alle gråt omtrent, og det var en perfekt avslutning. Men når vi kom til mandagen, da alle skulle si hadet til alle. Da Aram og Martin dro tidligere enn alle andre fra hotellet, da rant det over for meg. Da kunne jeg ikke lenger holde tårene tilbake. Det ble for vanskelig å måtte forlate vennene dine, og nesten helt sikkert vite at du aldri vil få møte mange av dem igjen. I løpet av en halvtime var all sminken borte etter de salte tårene, og de fleste norske jentene gikk rundt med røde øyne og våte jakkeermer.

- We certainly had the time of our lifes!

Oxford =)

(ingen kommentarer på bildet, takk. Ryan er heit uansett hva dere sier!!.. så det så.)

Nå er dagen før den store dagen kommet. Dagen før jeg drar til Oxford. Dagen før det er 3 uker til jeg kommer hjem igjen. Dagen før jeg tar et skritt videre i livet, og får et nytt syn på det. Det er nemlig sånn jeg ser på denne reisen. Jeg tror, og for all del håper, at jeg kommer tilbake som en ny, og forbedret, person med tre uker erfaring og selvstendighet i baklomma.
Det er ikke ofte jeg klarer å gjennomføre et ønske, en tanke eller et mål på denne måten. Ofte så gir jeg opp når jeg har kommet halvveis, men denne gangen har jeg fullført. Selv om det var mamma som i starten pushet dette på meg, så er det jeg som har ordnet det meste selv. Med hjelp av Anka da, selvfølgelig =)
Jeg har ikke helt fått det inn i hodet enda. At jeg faktisk skal tre uker til England. Så og si på egenhånd. 21 dager er ganske lenge.. Hva jeg kommer til å savne mest;
- hesten, hunden og katten
- alle vennene mine
- bildene mine, 1962 Fall Out Boy og Panic! at the disco bilde, jeg kan ikke leve uten.
- dataen. jaa, jeg er avhengig.
- sengen min...

Med dette sier jeg hadet... Jeg er tilbake igjen om tre uker, kansje jeg stikker innom en internettcafè i Oxford, vi får se =) Håper dere ikke savner meg så altfor mye da.... =P Haha. Ha en fortsatt fin sommer! <3

.. you'll end up kissin' some sweet lips

(< new appearance; Brendon Urie fra Panic! at the disco).

Nå er det ikke lenge igjen til språkreisen! 3 dager faktisk, 16 minutter til det er 2. Jeg har begynt stresset med å planlegge hva jeg skal ha med, og har funnet ut at jeg kommer til å få et stort problem. Jeg har så fryktelig mye jeg vil ha med, men det er tre ganger så mye som det jeg kan ta med. Det ordner seg nok... Jeg får bare be mamma og pappa sendte med ekstra mye penger så jeg kan kjøpe klær der.. :P

De siste to dagene har vært rare.. En gutt jeg ikke nevner navnet til, kom plutselig inn i livet mitt på fredag formiddag. Som et resultat av Marte som prøver seg som Kirsten Giftekniv. Det viste seg at vi var en god match i teorien. Praksisen prøvde vi ut i dag... Han var hyggelig, og vi har de samme interessene. Og ja, han var virkelig interresert. Litt FOR mye.

.. those lips weren't so sweet after all.

...

Make a smile, steal a wave.
Everyday we all change,
nothing will ever stay the same.
Music for heart beats,
heartbeats for the music.
Loaded words make fools of those that are too small to believe,
and keep everyone else warm at night.
I refuse to give up, and I refuse to give in.
I loved you from the beginning and
'til the end.

Note to self...

Note to self: aldri oppbevar flere kilo godisfabrik-godteri rett ved siden av PCen. Aldri kjøp flere kilo godteri på godisfabriken. Aldri spis halve posen før leggetid. Aldri spis hvite sjokoladefrosker til frokost. Aldri dytt en meter lang cola-skolisse inn i munnen på en gang. Aldri fortsett å spise når tennene skriker etter tannkrem og tannbørsten.

Aldri gå en hel dag uten å spise annet enn godteri og drikke kaffe. Jeg føler meg en smule kvalm...

Gøteborg.

(Gabe Saporta (Cobra Starship & Pete <3)
Nå har det gått to uker siden forrige bloggpost. Før hendte det jeg blogget to ganger daglig, hva skjer med meg? .. Jeg vil ikke si at det bekymrer meg noe spesiellt, og det er jo ikke det at jeg mangler noe å skrive om.. Det kan være det samme, jeg blogger nå, det er det viktige (?).

Jeg kom hjem fra Gøteborg for noen timer siden. Familien + tante, onkel, kusine, fettere, bestemor og søster til bestemor feiet bestemors 80årsdag. Hvorfor vi feiret den i Gøteborg får du spørre pappa om... Jeg tror jeg hadde mest nytte ut av turen, i og med at alle ble stående å vente på meg utenfor hver eneste butikk. De har jo ikke de samme butikkene her hjemme!
Gøteborg kryr av heite svensker. Jeg ble nesten overrasket. Og emo-stilen har fullstendig tatt av, spesiellt hos gutter! Jeg frydet meg der jeg vandret rundt, og det hendte jeg ble hengende laangt bak de andre der jeg gikk fullstendig i min egen verden. Gøteborg har mye fint å se på - guttene er hovedattraksjonen.

Å sove på rom med lillebror på 12 år er ingen drøm. Hoteller får meg til å ville flytte til leilighet. De minner meg på hvor mye jeg gleder meg til å flytte ut hjemmefra (no offense mamma&pappa), men å leve sånn som jeg selv vil er noe jeg virkelig begynner å lengte etter. Jeg og fetteren min, som er like gammel som meg, tok heisen til 7.etasje. Vi syns vi hørte musikk, og vi hadde rett. Ute på takterrassen var det party. Med mennesker på 30+ riktignok, men det gjorde at vi fikk lyst til å gå ut... Men så kom foreldrene våre og halte oss inn på rommene våre. Jeg gleder meg til å bo for meg selv.

Det er skummelt å si at man kan savne noen man aldri har møtt når man har vært borte i 2 dager. Ikke det engang. Alt jeg hadde var en musikkvideo og 80 sanger. Jeg tror jeg begynner å bli en smule gal, jeg tror jeg ser Fall Out Boy logoer overalt. Jeg sammenligner folk på gaten med Pete, Patrick, Joe og Andy. Og Ryan og Brendon har jeg sett litt mer til, siden jeg har hele Panic! at the disco DVD'en på iPoden.
Nå får dere unnskylde meg, jeg har viktige gjøremål før jeg legger meg. 9 days to Oxford!

Hesteskriblerier.

Har brukt så og si to døgn i stallen og på stevne i løpet av helgen. Absolutt hele lørdagen (i dagslys), og mesteparten av søndag. Det var utrolig morsomt, og det er det beste stevnet jeg har ridd noensinne, selv om dommerne var idioter og "glemte" å informere noen ryttere (inkludert meg) om at farten i terrengdelen var endret. Dermed pådro jeg med en hel haug tidsfeil for å ri for fort, og mistet sjansen til førsteplassen. For ja, jeg hadde vunnet/2.plass hvis jeg hadde fått vite det. Jeg endte på 8. plass, "litt" surt, men er kjempefornøyd med både hestens og mine egne prestasjoner! =)

Jeg tror ikke det er noe særlig vits i å skrive noen detaljerte utgreiinger om stevnet, i og med at ingen av dere (?) har noen som helst peiling på uttrykk... Men ihvertfall, selv i 28 varmegrader og stekende sol, klarte jeg meg bra. Mer synd er det på hesten som måtte løpe.. Hun løp altfor fort, noe hun pleier å gjøre, jeg satt å holdt henne igjen (vel, jeg prøvde iallefall..). Jeg slo noen av norges beste feltrittsryttere (de var det for et par tiårsiden riktignok), men jeg kunne, som sagt, ha gjort det mye bedre hvis noen hadde informert meg om tempoet.

Stevnet befant seg på Linnesvollen hestesportsenter i Drammen (Lier). Linnesvollen er et av norges største og beste ridesentre, og hvert år arrangerer de verdensklasser i sprangridning der ryttere fra hele verden deltar. Jeg er ikke kommet helt dit enda, men det var mange som var med i dag også =) Blitt kjent med nye mennesker (og hester..), blitt ekstremt solbrent på underarmene, og pådratt meg to slitne føtter. Det er verdt alt strevet, men gud, det er MYE strev!.. Forresten, hvis du ikke allerede har skjønt det, så er det meg & Marion på bildene =) Jeg elsker hesten min <3

Nok hesteprat... Eller, jeg har jo ikke noe annet å skrive om, for jeg har ikke gjort noe som ikke har med hest å gjøre siden sist gang jeg blogget. Sånn ca. Forresten, jeg så POTC3 på kino på fredag, for andre gang. Var der sammen med Beatrice og Karoline =) Jeg elsker den filmen! Og har ikke ord for hvor *harikkeord* Orlando er i den filmen. Wow!
Som sagt, har ikke gjort mye annet enn hest i helgen, føler at jeg har hatt lite kontakt med omverdenen som ikke har noe med hest å gjøre, men sånn er det innimellom. Det er en del man må ofre for å ha hest som livsstil. Ja, det er faktisk en livsstil. Jeg bruker hver dag ca. 2-3 timer i stallen eller mer, og det er noe jeg tenker på så og si hele tiden. Man blir rett og slett avhengig, og den dagen jeg må slutte... Da vet jeg ikke hva jeg gjør.

Det er 23 dager igjen til Oxford! Dermed 19 skoledager igjen. Det er fortsatt uvirkelig for meg at det snart er sommerferie. Jeg kommer til å savne Marion når jeg skal til Oxford i 3 uker, jeg kommer til å savne ridningen, stallen og alt. Men det er garantert noe annet der som veier opp for det.. Kanskje. Men uansett om jeg savner det eller ikke, det kommer til å bli dødskult!!! =D
Masse nye venner, shopping, opplevelser osv. Jeg gleder meg!! Og resten av sommerferien skal tilbringes med hesten, for det kan hende jeg må selge henne til høsten, noe som betyr verdens undergang for meg. Det skal ikke skje, men det kan hende det er nødt til å skje. Jeg håper på det beste, og kommer til å nyte hver eneste dag sammen med henne! =) Jeg digger den hesten jeg, rett og slett.

Først nå innså jeg hvor lang denne bloggen er blitt. Derfor, god natt!