God jul

God jul.




... bedre sent enn aldri.

Morra di er one-sided!!

Jeg planlegger en framtidig karriere som engelsklærer. Det er jo ikke store jobben, ihvertfall ikke hvis du må nå opp til de kravene læreren min har. Jeg har rett og slett ikke ord for hvor fantastisk dum hun er. Et prakteksemplar av trangsynthet og dumhet.

Når ble google "one-sided"? MORRA DI ER ONE-SIDED!! (Bra, Mads). Å ja, for google er jo en nettside som presenterer nyheter og slikt sett fra et synspunkt. Akkurat som VG og Aftenposten osv. Ja, for google er ikke en søkemotor, det blånektes. Akkurat sånn som CNN, det er jo ikke nettsiden, det er bare TV-kanalen. Og så må vi jo ikke glemme Facebook da, det kommer jo til å ta over for Google i fremtiden. Facebook der man legger ut nakenbilder av seg selv. Og så er det jo disse "friends-listene", det er jo bare tull. De er jo ikke venner.
Lær deg engelsk, lær deg å snakke, lær deg å tenke. Hvordan du fikk jobb som engelsklærer vet ikke jeg... Use the fucking toolbox, yourself. (jeg merker at dette er ganske internt og vanskelig å skjønne for de som ikke har engelsk med meg...).

Og når det kommer til norsklæreren... Enda et håpløst tilfelle. Suuuuure, hun er flink i norsk og greier, men når gjennomsnittskarakteren på tentamen er 2/3, da er det jo virkelig noe galt.. Ville jeg tro da. Men det er ikke det i hennes hode. Og at de andre klassene får høyere score, det har bare noe med oss å gjøre. (2SSA, secret santa association). Hvordan har det seg at jeg har gått fra 5 til 3 på et halvår egentlig. Og når jeg får tilbake tentamen, så sier hun at det er bra. BRA? Hva faen er bra med en 4/3? Og hvordan i allverden har jeg gått fra 5/6 til 4/3.


Skyt meg, men la meg få gleden av å se lærerne bli skutt først. Og så var det jul igjen...
(OB+M)^6 = 69 . sannsynlighet = 0

(denne posten ble ikke bare litt intern engang... REsources. Igottasay).

Det er over...

Da var det gjort. Nå ligger annonsen ute, det er offisielt. Og værre har jeg sjeldent følt meg. Det er lenge siden jeg har grått så mye, håpløshet sigende inn over meg. Jeg prøver å late som om alt er fint så lenge jeg er ute blandt folk, sammen med mamma og pappa. Med en gang jeg lukker døren til rommet mitt bryter jeg sammen, synker ned til gulvet, stirrer opp på bildene av meg og hesten min... Tenker at jeg skal overlate henne til noen andre.

Det blir vanskelig å komme seg igjennom de neste ukene. Jeg må fortsatt i stallen hver dag, hver dag vite at jeg er en dag nærmere aldri igjen. ALDRI. Holde kjeft overfor alle der oppe, ikke snakke om det i det hele tatt. Late som alt er som normalt, snakke om fremtiden. En fremtid som ikke fins. Det er ikke mer igjen nå, nå er det bare fortiden og minnene derifra jeg har igjen.

Det er ikke ofte jeg gråter så mye som jeg har gjort i dag, om jeg i det hele tatt har gjort det før... Den ene gangen for ca. 4 år siden da yndlingshesten min ble sendt til slakteren, da gråt jeg. Men jeg tror kanskje dette er værre. Da var jeg hjemme fra skolen i en uke fordi jeg ikke klarte å slutte å gråte. Og nå... Dette leder inn på en enda mørkere sti.

Det er over.

Hest til salgs..

17. September 2005 - en dato jeg aldri vil glemme.
10. Desember 2007 - en dato jeg heller aldri vil glemme.

(å, vi gråter..)
Tro det eller ei, jeg selger hesten min. Jeg vet ikke selv hva jeg har trodd skulle skje. Det ville jo uansett ha kommet en dag det ville skjedd. Det er jo bare å innse nå, at det rett og slett ikke er noe tid til overs. Den samme lysten og gleden til å dra i stallen er heller ikke der lenger, jeg vet det selv, men har vanskelig for å innrømme det. For alle dere som ikke forstår hvor glad man kan bli i et dyr, så høres dette sikkert fantastisk idiotisk ut for dere. Men for meg er det som å selge et familiemedlem eller en bestevenn, som å skulle selge broren/søsteren sin til en fremmed familie. Jeg tenker på alle timene jeg har brukt sammen med den hesten, alle øyeblikkene som har betydd så utrolig mye for meg. Fra første gang jeg møtte henne, til den dagen i dag, da jeg prioriterer andre ting overfor henne. Derfor har det nå blitt slik at jeg må selge henne. Og jeg hater det.

(vi gråter og gråter og gråter...)
Jeg sitter å stirrer en tom annonse på finn.no. "Produktbeskrivelse". Noe så jævelig. Å legge ut et dyr du elsker for salg blant verdiløse ting som vesker, sko, båtmotorer osv. Jeg føler meg rett og slett slem når jeg gjør det, og fingrene nekter å skrive. Kroppen min henger ikke sammen lengre, jeg får meg ikke til å skrive henne. Gjøre annonsen attraktiv, skape interesse blandt folk. Det er MIN hest, det er ingen andre som skal ha henne, det er MIN venn, MINE opplevelser, MIN tid brukt.
(vi gråter, snufser, nærmest hulker)

Hvordan i allverden skal jeg klare meg fremover da? Den dagen noen kommer for å ta henne bort fra meg, omtaler henne som sin egen. Det er feil, hun er min. Hun vil alltid være det, uansett hva. Jeg har nektet for å innse det en god stund nå, men det slo meg i går. Jeg har faktisk ikke tid lenger. Det er enten jobben, eller hesten. Og å velge mellom dem høres kanskje lett ut, "da velger du selvfølgelig hesten!". Men det går ikke det heller, for jeg trenger pengene og jobberfaringen.. Og alle vennene mine. Men hun er da også en venn, hun stoler på meg, hun er avhengig av meg. Og så selger jeg henne bare fordi jeg ikke har tid lengre. Det føles forferdelig...

Men så har det seg jo slik at (hvis jeg skal få sitere mamma) "du har jo fått andre interesser nå" (etter at jeg kom hjem med sugemerker etter julebordet/nach). Og det er jo sant nok det, men jeg har jo ikke alltid BARE vært opptatt av hest. Jeg kan gjøre flere ting på en gang. Kunne, ihvertfall. Nå er det andre ting som må prioriteres, og jeg har selv innsett at hvis jeg skal få tjent masse penger og få dratt ut i helgene, da kan jeg ikke ha hest. Og når jeg tenker fremover, så skal det bli deilig med litt fri.

Men fy faen som jeg kommer til å savne hesten min, jeg får nyte den siste tiden med henne, og late som om ingenting er forandret. Selv om jeg vet det vil bli en stor forandring, og en del av hjertet mitt som mangler.

Drep meg.

Blogg to dager på rad, gratulerer Madeleine! Det må være over et halvt år siden sist, og jeg tror jeg vet hvorfor de nå kommer til å komme oftere... Faen.

Jeg har gjort det igjen, jeg klarer ikke styre det lengre. Det kommer og går som det vil, og det er nada jeg kan gjøre for å få det til å slutte. Og det irriterer meg, det skader meg faktisk, jeg er ganske så sikker.

Følelsen kommer på en måte krypende sakte, men sikkert, inn. Den tar virkelig fatt i meg, drar meg med hvorenn den er på vei, og jeg kan ikke annet enn å henge på så godt jeg kan. Til tider mister jeg grepet og blir hengende etter, men så er den der igjen, henter meg og tar meg med videre. Jeg får bare håpe på at jeg klarer å klamre meg fast igjennom alt, holde ut til jeg er nådd slutten. Og hvis jeg skulle falle av på veien så skal jeg vel klare å reise meg igjen, det kommer flere sjanser. Poenget er bare at jeg er så fryktelig, forferdelig (!), lei av å reise meg igjen...

.. Hvis jeg bare hadde holdt meg der oppe, så skal nok alt gå bra til slutt.

Ingen vei tilbake...

Sakte blir det tyngre å holde øynene åpne, et sukk forlater de sprukne leppene, og hun synker ned i den varme dynen.
Skyggene danser i mørket bak øyelokkene, skaper sine egne historier som aldri kommer helt til live. Fra utsiden vil det alltid være vanskelig å se, men innvendig er det klart som en tidlig sommerdag. Hun vet det selv, og kan ikke lengre nekte for det.

Det har skjedd igjen, det er for sent nå. Hun snur seg forsiktig, kjenner vinden blåse en kjølig bris over ansiktet hennes, før hun tar det ene steget som trengs.
Andre siden er annerledes, på en måte bedre, på en annen måte så mye værre. Mørket lukker seg rundt henne, omfavner henne, drar henne med ned i dypet. Og så er alt håp ute...

... det er ingen vei tilbake.

Over and over again..

Jeg sparer dere for detaljene.







Men jeg er ved starten av noe, og jeg kan føle det. Jeg prøver å la være, men det er uimotståelig. Om du er det, er jo en helt annen sak. Jeg er stadig på dette stadiet, jeg... Og jeg tror ikke jeg liker det? Jeg tar imot en juksekode med STOR takk hvis du har en på lager. Jeg tror nemlig jeg kommer til å trenge det.....

FaceTube, YouBook?

Det er litt rart, merker jeg, å skulle ha en fremføring på skolen om blogging. Det er liksom noe man tenker over (jeg gjør ihvertfall det) som sitt eget. Jeg vet jo såklart at blogging ikke er mitt, men at læreren min sitter der å lurer på om hun skal lage seg en blogg eller ikke, er bare rart.
"Har dere sånn side, profil, eller hva det kalles på FaceTube, YouBook?", "legger dere ut nakenbilder av dere selv på nettet?".

Whatthefuck. Jeg har alltid visst at det var noe galt med hjernen din, men nakenbilder? Hva har det med dette prosjektet å gjøre? Er du interresert kanskje? Noe jeg forsåvidt kan fortstå, men hold det inne i hodet ditt, elevene dine vil helst ikke høre om det.

Jeg tror nettopp jeg fant en måte å forbedre karakteren min på. Hvis hun er så innigranskauen dum som det hun fremstår som å være, burde hun skaffe seg MySpace, så skal vi se hva vi får til...




(men hun virket mest interresert i Mads..)

Less is more..

Jeg tror jeg har fått kronisk ikkefinnepånoeåbloggeom-syndromet. Det har seg sånn at når jeg en sjelden gang tenker "jeg har en blogg, jeg burde skrive", så finner jeg ikke på noe å skrive.
Det kan være mange grunner til det, en av dem er vel kanskje at livet mitt ikke er så mye å skrive om. Det er rett og slett ikke innholdsrikt nok til å skape poster med mening.

Du ser jo selv hvor jeg er på vei, når bruker et bilde av en 4-åring og en oppnedfisk som bilde. Det gir jo ikke leseren et innblikk i hva jeg blogger om. Men ingenting kan samtidig være veldig mye, det. I noen tilfeller ihvertfall. Jeg kan komme på mange der det ikke er spesielt mye mer enn ingenting, men nå var det ikke det som var poenget mitt.

(hvorforiallverdenkanmanikkestrekeoverordpåmidtensånnsommankanpålivejournal?)

Ingenting kan være mye. Less is more. Whatever.
En ting jeg vet sikkert er ihvertfall at;


NO SLEEP IS NOT A LOT OF SLEEP... night.
(og bare sånn heeeelt på slutten, Alexander er tilbake! wowomgz. crazyshitfosho).

Jobbe..

Jobbejobbejobbe.
Jeg fikk boken til Finn Bjelke signert i dag. Til onkelen min. Det var et stort øyeblikk i livet mitt, å møte Finn vil jeg aldri glemme...

Soooveee, tre glass Sex On The Beach og Vodka holdt etter tre dager aka 18 og en halv time jobbing på tre dager *gjesp*.
Gnagsår både på føttene og på hjernen. Og så bruker jeg mange minutter på å få disse ordene riktig..
Jeg føler at det fine bildet ble litt bortkastet på denne blogposten. Jeg får bruke det igjen senere.


zzZzzZzZZzz.....

Stress.

Jeg hadde noe bra å skrive, skjønner du. Det er bare det at jeg glemte det,
og nå har jeg ikke lengre noe å skrive om.
Da kan jeg vel egentlig bare oppdatere dere litt da... Jeg har fått meg jobb, og fått nok en gledelig nyhet; jeg og Mads jobber samme skift på samme fredager og lørdager.
Stakkars de andre som jobber de dagene, tenker jeg. Lettjente penger? We'll see.

Jeg blir så stresset når jeg tenker på hva jeg skal denne uken. Det er bare mandag, og allerede er jeg sliten, trøtt og lengter etter helg. Og kan noen forklare meg hvordan i huleste helvete jeg skal klare å rekke alt denne uken?
I morgen er jeg nødt til å skulke en time gym for å rekke stallen. Jeg kan ikke la være å dra i stallen, og jeg skal ta toget til Oslo 10 over 5. Jeg og Bea skal nemlig på MUSE-konsert, noe som kommer til å bli den største grunnen til at jeg stryker på potensregning-prøven jeg har på onsdag. Og ikke nok med matteprøve, så har jeg også engelskfremføring. Og så skal jeg søren meg ha første dag på jobb etter det igjen.
Torsdag er det ingenting. Hva skjer med det a? Jeg skal ikke i stallen en gang. Alt er nødt til å hope seg opp på én dag... På fredag er det "Switch"-premiere, og den nekter jeg å gå glipp av. Men jeg må i stallen, som vanlig.

Kan noen få tak i den personen som fant opp at det skulle være 7 dager i uken, og gi meg adressen, så skal jeg personlig sørge for at han/hun ikke lever ut denne uken.

The world was beautiful

"You say that love goes anywhere
In your darkest time, it's just enough to know it's there
When you go, I'll let you be
But you're killing everything in me

I feel that when I'm old
I'll look at you and know
The world was beautiful"

Get over it.

So the entry was only up for 10 minutes or so. your bad.
and now i dont know what to say.
just gonna go to bed. school tomorrow, you know what that means.
it means even more to me. dont ask.
someone knows by now, but its not that important.
you are, though. and you could be anyone. anything.
dont get smart whith me, cus you dont know how it is anyway.

and while youre trying to get it, im trying to get over it.

Back to basics

Frankrike var [la meg prøve å ikke virke bortskjemt] ikke like morsomt som jeg skulle ønske det hadde vært. Funket det?

DET VAR DRIT KJEDELIG.

Du aner ikke. Jeg er fullstendig klar over at det er forferdelig å si sånt når foreldrene dine tar deg med på en ukes tur til Bordeaux, men jeg kjedet vettet av meg. Joda, det var fint der osv osv, men når man er snart 17 og på ferie med foreldre og lillebror på 13, er det andre steder man heller ville vært. Noen dager var litt underholdende, mens mesteparten sneglet seg avgårde. Og jeg ble for det meste sittende å tenke på hvor ufattelig mye usunn mat jeg spiste til frokost. Knekkebrød til frokost fra nå av.
Men kryss i taket, altså. Jeg spiste ikke mer enn en dessert hver dag. Og noen dager ingen i det hele tatt. Når du spiser to croissanter og en pain chocolat til frokost, så blir det vel det samme uansett? Jeg skjønner ikke hvordan alle klarer å holde seg så tynne der, jeg...

Nok om det... Har forsåvidt ikke noe mer å skrive noe om, heller.
Det var det. Bye bitches.

Viva la France!!

Jeg drar til Frankrike i morgen, etterlater meg alle mine misunnelige venner her hjemme i deilige Norge.

Det var vel egentlig det jeg hadde å si i dag. Har skrevet hele dagen egentlig, men det er en privatsak. Nå ja.
Dere får ikke nesa deres i dette denne gangen iallefall.

Ha en fin høstferie alle sammen =) Vi snakkes neste torsdag (ellerno sånt).

Brown meets blue

Dark, chocolate eyes. Eyes of the world.
Brown meets blue. Ice blue.



Jeg har (endelig) skaffet meg LiveJournal.
Stay away, this one's secret.

Det har regnet i dag.

Det har regnet i dag.
Absolutt ingen sol.
Nesten bare regn.
Ikke sommer.
Ekstra mye regn.
Lengter etter sommer.

Got it? There's someone special. Someone secret.
Look closer and you'll find out.
Stop asking...

Slipped away.

Det hender jeg glemmer hva jeg egentlig mener og føler. Sånn som nå. Jeg har ikke innsett det før nå, ikke en gang da det skjedde. Det er en merkelig følelse. Tomt, samtidig som det er så mye.

I miss you, I miss you so bad...

Jeg har unngått å tenke på det siden da. Ikke engang sett tilbake, tenkt på hva vi faktisk gjorde. Hva vi var. Ingenting er igjen.

I don't forget you. Oh, it's so sad.

Det var vanskelig å forstå. Det var ikke mange som forstod, hverken du eller jeg. Ihvertfall ikke du. Og når jeg tenker på det, så vet jeg ikke helt om jeg forstod det selv. Hva som hendte. Hva du sa. Hver dag som gikk, var en dag nærmere sannheten.

I hope you can hear me, I remember it clearly.

Jeg skal ikke legge skylden på deg. Heller på meg selv, det var jeg som følte det. Jeg var alltid der, uansett om du var det eller ikke. Jeg snudde aldri ryggen til deg, men det var sjeldent jeg så ansiktet ditt. Du var der, men samtidig så utrolig langt borte. Og lengre skulle det bli...

The day you slipped away, was the day I found out it wouldn't be the same.
I didn't get around to kiss you goodbye on the hand. I wish that I could see you again, I know that I can't. I hope you can hear me, cuz' I see it clearly.

Det er alltid vanskelig å gi slipp på noe man er blitt vant til å ha. Selv om jeg aldri hadde deg. Du hadde meg, uten at du visste det selv. Gang på gang såret du meg, men følelsen forsvant aldri. Jeg har en følelse av at du visste alt, selv om du aldri sa noe. Ingen spurte.

The day you slipped away, was the day I found it wouldn't be the same.
Now you're gone, there you go, somewhere I can't bring you back.
Now you're gone, there you go, somewhere you're not coming back.

Grunnen til all planleggingen, alle tankene og samtalene. Det var ikke det alle trodde det var. Og uansett hva du lover, så har du allerede brutt ned alt håpet om at du noen gang kommer tilbake. Hvis du noen gang var her i det hele tatt.

The day you slipped away, was the day I found it wouldn't be the same.


.. I miss you.

Talent.

I'm kind of speechless, this kid is amazing. Really.

http://myspace.com/joebrooksmusic

Smiiil.

Kan noen fortelle meg hvorfor jeg ikke klarer å slutte å smile?
Jeg har vært syk siden onsdag, er fortsatt syk... Hoster, nyser, skjelver, snyter meg, svetter, svimer. Men fortsatt så klarer jeg ikke slutte å smile.

Panic! har en merkelig påvirkning på meg. Du forstår det ikke engang. Jeg har sittet stille hele dagen, og først nå føler jeg meg bra. Ikke helsemessig, men ehm. get the point?


Jeg håper å bli frisk til mandag. Helst til i morgen, men så optimistisk er jeg ikke. God natt.

Here it goes again.

(ja, jeg har feber...)
Jada, det er faktisk mulig. Jeg er syk. Igjen!
Iløpet av et år så har jeg noe sånt som... fire omganger influensa, et dusin forkjølelser og ikke minst, ihvertfall én, eller kanskje fler... forelskelser. Du hørte riktig, det har skjedd igjen.
Dere som kjenner meg, jeg vet dere tror dere vet hvem det er. Men ikke denne gangen. Ingen får vite noe, det er best sånn. La meg iallefall PRØVE å la det forbli hemmelig. Det er ingen vits i å overtale meg til å si noe. Det skjer ikke. Dere kan mase, spørre, be, trygle og overtale så mye dere vil. Ikke et ord kommer til å forlate munnen min om han. Ja, dere vet hvem det er. Nei, det er ikke han dere tror det er. Ikke tenk på det, det kommer til å gå over. Tror jeg, håper jeg. For de som kjenner meg, de aller fleste av dere vet hvem det er, men ikke tro det er han jeg prater om hele tiden.
... Jeg liker å være mystisk. Tror jeg gjør lurt i å holde det mer hemmelig denne gangen. Som dere sikkert har fått med dere, så gikk det ikke akkurat så veldig bra forrige gang. Det er annerledes nå. Forhåpentligvis iallefall. En ting er ihvertfall sikkert, det hele har startet helt annerledes enn det det gjorde forrige gang. Jeg vil ikke si det ser lyst ut, men det er heller ikke helt mørkt. Det føles ikke like bortkastet.

Holy crap, here it goes again.

wowch!

Facebook is the shitt lzm.

=)

Jeg har lite å skrive om for tiden... All energien blir brukt opp på skolen, det er ikke mye liv igjen når jeg kommer inn døra i halv fire/fire-tiden hver dag. Det kan hende jeg dumper ned i en stol foran laptopen, men jeg blir som regel funnet, halvveis besvimt, i sofaen, med MTV på full guffe.
Så er det stallen, hjem igjen, sove. Eller vent, PC et par timer. Gjerne til 1-2 tiden på natten. Det er kanskje ikke så rart jeg er trøtt, når jeg tenker meg om...

School is great, thanks for asking. My English teacher's retarded. And she hates me. How great.
Oooh, Panic! at the disco podcast in my ears, pretty close to heaven.

Goodnight.
(btw, Mads, you've got some explanation to do)

...

Zac Efron is hottt shit.








That is all.

=)

Når ble skolen så morsom at man glemte tiden?
Jeg sitter ikke lenger å følger sekundviseren på klokken. Tiden går av seg selv.
Utrolig.

Med andre ord, jeg har byttet klasse. Jeg er glad for å slippe den gamle. Den nye er super!
Har en følelse av at lærerne blir en smule irriterte på oss for at vi ler hele tiden, men det er verdt det. Skolen har blitt morsommere, jeg har ikke lengre lyst til å være hjemme. Jeg tror dette skoleåret kommer til å bli myemyemye bedre enn det forrige, allerede etter en uke.
Eneste skolen burde lære seg er at når man begynner i 2. klasse, så syns man ikke alltid det er like gøy med felles leker på stranden. Vi er tross alt 16/17 år! Eller hva, Mads?

Det er lys i tunellen.

Takk GUD. Minne bønner er blitt hørt. Vil jeg så gjerne tro.
Alt er opp til humøret til rådgiveren nå, som forsåvidt virker ganske så
hyggelig. Altså, i dette tilfellet, så avgjør hun ikke bare min fremtid på videregående, hun avgjør nemlig Mads og Julie sin også. Ja, for jeg er ikke SÅ ego at jeg gjør dette BARE for meg selv, det må du da ikke tro.
[hva iallverden er det jeg hører på? Everytime med A1? Iiik.]

Niks, omtenksom som jeg er så har jeg planlagt å redde noen andre og, i mitt desperate forsøk på å flykte fra helvetesklassen. Og for øyeblikket ser det ut til å gå riktig så bra. Dommedag i morgen. Død eller levende.

Jeg kunne ikke dy meg. Kjedet meg. Resultat; (Madeleine liker og Madeleine er på google)
- Madeleine liker melkesjokolade.
- Madeleine liker alt, egentlig.
- Madeleine liker å feste i St. Tropez.
- Madeleine liker å være midtpunkt.
- Madeleine liker søte gutter.
- Madeleine liker denne isblå kjolen.
- Madeleine er død. (oppløftende..)
- Madeleine er skjult.
- Madeleine er død.
- Madeleine er død.
- Madeleine er i live.
- Madeleine er kidnappet.
- Madeleine er borført for adopsjon.
- Madeleine er i godt behold.
- Madeleine er i live.
- Madeleine er DØD.


Great...

Back to school.

Jeg begynner å lure på om skolen virkelig har noe imot meg. Andre året på videregående begynner i morgen, og som om det ikke var nok med det første året mutters alene i en klasse der jeg ikke likte noen (bortsett fra en..), så er jeg søren meg blitt plassert i en klasse der jeg virkelig HATER alle. Er jeg ikke heldig?
Ifjor var jeg så ufornøyd at jeg klagde, snakket med rådgiver og alt jeg kunne makte å finne på, uten resultater. Og så gjør de det igjen! Ta litt hensyn, a!
I år har jeg bestemt meg for å lage et helvete for skolen. For alle lærerne, jeg skal spamme skolens e-mail, og gå på daglige besøk til rådgiver, helt til de gir opp. Og jeg gir meg ikke lett. I værstefall får de plassere Mads i klassen min. Men egentlig så vil jeg bytte til klassen hans.

For han har en filmstjerne i klassen!

Two years.

Can't fucking wait to move to USA.
Two years left.




... two years.

Time of our lifes!

De tre beste ukene i hele mitt liv er brått over. Alle menneskene som var blitt som familie er nå borte. I et annet land. En annen by. Hundrevis av mil unna.
Tror aldri jeg har vært så trist i hele mitt liv som da vi måtte dra fra svenskene. La meg fortelle hele historien fra starten av.

Etter en ganske så kjedelig flytur Oslo-London, gikk vi av flyet og ble møtt av godt engelsk vær. Godt engelsk vær betyr regn. Det regner mye i England. Både jeg og Anka var en smule skeptiske til menneskene som skulle sammen med oss til Oxford. Vi holdt oss for oss selv (noe alle egentlig gjorde...) den første dagen. Etterhvert ble vi kjent med de vi delte leilighet med. Tonje, Ida og Daniella. Alle hadde hvert sitt lille rom med seng, stol, skrivebord, skap og et bad. Enda litt mer skremt ble vi da vi møtte på russerne som skulle i klassen vår. Men ved vår store glede ble vi også kjent med verdens herligste mennesker, svenskene. Tross Anka sine svenske fordommer, ble jeg veldig god venn med dem. De er noen av de morsomste menneskene jeg har møtt i hele mitt liv, og tiden som ble brukt med dem, er uforglemmelig.

Alexander, Aram, Christopher, Martin, Wojtek, Isabelle, Beata og Hanna. Kommer aldri til å glemme tiden vi hadde sammen. Og ikke minst med de norske jentene i tillegg. Susanne, Mariann, Pia, Guro, blonde Nora, Trine-Lise, Anette, Andrea, Karoline, Daniella, mellomblonde Nora, Silje, Tonje, Trine og Celin.
De norske guttene derimot, de så man ikke så mye til. Det viser seg at Pokémon og Game Boy fortsatt er trend hos 14 (og 15!) år gamle norske gutter. Flaut.
Lederne viste seg å være titalls ganger bedre enn forventet. Mckinley, Rob, Michael, Stine, Gwen (ehm... kanskje med unntak av henne), Anna og Morritz.


Utfluktene vil jeg heller aldri glemme. Som da vi var på sightseeing i London den første helgen. Det var ikke mye annet enn regn, paraplyer og politibiler (bombetrussler samme helg..). Tross regnet hadde vi det kjempegøy. Matet duer i parken med våte rundstykker, hoppet i vanndammer, trykket 100 EF-elever inn på en allerede stappfull tube, lo av klissvåte vakter utenfor Buckingham Palace. Good times.

Vi var i Bath den andre helgen. Ikke like gøy som London, men svenske blondiner og en norsk wannabe-blondine liver opp stemningen på "The Roman Baths". Hanna, Bella and Maddie went wild. Vi datt nesten ut i den hellige, varme kilden. Eller hva søren det egentlig er forno. Gøy var det iallefall.
Senere var vi i Christ Church i Oxford. Det er "kirken" der de spillte inn scenene fra matsalen og trappene i Harry Potter. Det var kult. Oxford blir brukt mye til filminnspilling. Andre utflukter vi var på; London (shopping & sightseeing), Cambridge (der hverken jeg eller Anka var med), ice-skating, bowling, ghost-tour, kino ++. Det er vanskelig å beskrive med ord hvor gøy jeg har hatt det, så jeg lar det stå tomt > .

Kveldene er det som var aller morsomst. Foruten diskotekene hadde vi ikke hatt det like morro. Og Wojtek hadde ikke skaffet seg like mye erfaring (en liten intern en der ja..). Apropos Wojtek. Verdens mest uskyldige, sjenerte og sjenerøse 15-åring, ukysset og urørt, reiste fra Stockholm - Oxford med håp om å lære seg bedre engelsk. Hva reiste han hjem med? Nå skal dere få se;
- tonnevis av selvtillitt
- nye danse-moves
- kline-erfaring med 7 forskjellige jenter, fra 4 forskjellige nasjoner (Italia, Norge *kremt*, Østerike og.. eller var det bare 3?.. Han tok 4 fra Norge iallefall).
- et kyss med en av samme kjønn
- italiensk klesstil
- nye banneord (fittan körde över mig!, fuuuck yooou!)
Lille Wojtek er nå blitt mann... nesten.

Så er det Aram da. Den heite svensk-iranieren som allerede hadde bagasjen full av selvtillitt. En 15-åring fra Göteborg, med tonnevis av erfaring med både det ene og det andre. Topp karakterer, og glad i å fortelle om det. Uten å avsløre alt for mye her, så kan jeg fortelle at han er et menneske man enten elsker eller hater. Jeg hater han ikke. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktsutrykkene hans der han satt ved siden av Anna, den skumleste russeren du noen gang kan komme over. "I always meet my boyfriends in the graveyards".
Aldri sovne i samme rom som Aram. Han er alltid utrustet med salt-poser fra McDonalds. Tro meg, å våkne opp med munnen full av salt er ikke noe man drømmer etter å gjøre. Dessuten så liker Aram å lære bort sine skills når det gjelder det motsatte kjønn. Aram skapte monsteret Wojtek.

Krickan! Christophero! Chris! Han med mest erfaring, og minst år bak seg. 14-åringen alle trodde var 17. Christopher er den som liver opp stemningen med vitsene sine.
- Knock knock!
- Who's there?
- Yo!
- Yo who?
- Yo mama!

Oooh, jeg glemmer aldri svensk - norsk vitsene hans. Jeg må si at Sverige vinner!
Hvis han noen gang ikke kommer på hvorfor jeg tar feil, så kommer det; - du är norsk!
Jeg og Krickan er egentlig ganske like fant vi ut. Begge eier en vibrerende barberhøvel. Det fins til og med en egen Mac3 sang. Christophers harde ytre, etter 3 år med røyking, brytes opp da han tar opp sin rosa (!) mobiltelefon for å sende tekstmelding til mammaen sin. Everybody needs a Christopher.

Aww, vår alles kjære Alexander! En 15 år gammel svenske man er nødt til å like. Uansett hvor irriterende all Green Day - pratingen, luftgitar-spillingen og ahhh weeee - ingen, så er Alex den du kan snakke med alt om. Han er den som ikke står på en spesiell side i noen sak, den som vil løse problemene. Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive om Alex, det eneste jeg har lyst til er å ta første tog til Stockholm og gi han en kjempestor klem.
Martin! Den veltalende som alltid velger de rette løsningene, den som alltid ordner opp i problemene, den som alltid til slutt får rett. Han som aldri har slått seg løs. Før språkreisen. Snakker vi HEIT dansk babe på Mega Party? Hell Yeah! Og utifra bildet, det er Arams sigar, Martin ville aldri ha gjort noe så farlig. Latteren hans er så smittende at hvis den hadde blitt spillt over høytalere verden over, hadde all sorg og nød tatt slutt.
Shake it on the dancefloor, Martin!

Helt ærlig, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten disse fem guttene i fremtiden. Etter å ha vært sammen med den 24/7 i 3 uker, er de blitt en vanesak. Jeg er avhengig. Skyldig. Det er klart jeg savner jentene og, men det er noe spesiellt med guttene. You guys made my language travel!!!

Jeg kommer aldri til å glemme det siste discoet. Vi fikk DJ'en til å spille Time Of Your Life med Green Day som siste sang før det sluttet. Alle gråt omtrent, og det var en perfekt avslutning. Men når vi kom til mandagen, da alle skulle si hadet til alle. Da Aram og Martin dro tidligere enn alle andre fra hotellet, da rant det over for meg. Da kunne jeg ikke lenger holde tårene tilbake. Det ble for vanskelig å måtte forlate vennene dine, og nesten helt sikkert vite at du aldri vil få møte mange av dem igjen. I løpet av en halvtime var all sminken borte etter de salte tårene, og de fleste norske jentene gikk rundt med røde øyne og våte jakkeermer.

- We certainly had the time of our lifes!

Oxford =)

(ingen kommentarer på bildet, takk. Ryan er heit uansett hva dere sier!!.. så det så.)

Nå er dagen før den store dagen kommet. Dagen før jeg drar til Oxford. Dagen før det er 3 uker til jeg kommer hjem igjen. Dagen før jeg tar et skritt videre i livet, og får et nytt syn på det. Det er nemlig sånn jeg ser på denne reisen. Jeg tror, og for all del håper, at jeg kommer tilbake som en ny, og forbedret, person med tre uker erfaring og selvstendighet i baklomma.
Det er ikke ofte jeg klarer å gjennomføre et ønske, en tanke eller et mål på denne måten. Ofte så gir jeg opp når jeg har kommet halvveis, men denne gangen har jeg fullført. Selv om det var mamma som i starten pushet dette på meg, så er det jeg som har ordnet det meste selv. Med hjelp av Anka da, selvfølgelig =)
Jeg har ikke helt fått det inn i hodet enda. At jeg faktisk skal tre uker til England. Så og si på egenhånd. 21 dager er ganske lenge.. Hva jeg kommer til å savne mest;
- hesten, hunden og katten
- alle vennene mine
- bildene mine, 1962 Fall Out Boy og Panic! at the disco bilde, jeg kan ikke leve uten.
- dataen. jaa, jeg er avhengig.
- sengen min...

Med dette sier jeg hadet... Jeg er tilbake igjen om tre uker, kansje jeg stikker innom en internettcafè i Oxford, vi får se =) Håper dere ikke savner meg så altfor mye da.... =P Haha. Ha en fortsatt fin sommer! <3

.. you'll end up kissin' some sweet lips

(< new appearance; Brendon Urie fra Panic! at the disco).

Nå er det ikke lenge igjen til språkreisen! 3 dager faktisk, 16 minutter til det er 2. Jeg har begynt stresset med å planlegge hva jeg skal ha med, og har funnet ut at jeg kommer til å få et stort problem. Jeg har så fryktelig mye jeg vil ha med, men det er tre ganger så mye som det jeg kan ta med. Det ordner seg nok... Jeg får bare be mamma og pappa sendte med ekstra mye penger så jeg kan kjøpe klær der.. :P

De siste to dagene har vært rare.. En gutt jeg ikke nevner navnet til, kom plutselig inn i livet mitt på fredag formiddag. Som et resultat av Marte som prøver seg som Kirsten Giftekniv. Det viste seg at vi var en god match i teorien. Praksisen prøvde vi ut i dag... Han var hyggelig, og vi har de samme interessene. Og ja, han var virkelig interresert. Litt FOR mye.

.. those lips weren't so sweet after all.

...

Make a smile, steal a wave.
Everyday we all change,
nothing will ever stay the same.
Music for heart beats,
heartbeats for the music.
Loaded words make fools of those that are too small to believe,
and keep everyone else warm at night.
I refuse to give up, and I refuse to give in.
I loved you from the beginning and
'til the end.

Note to self...

Note to self: aldri oppbevar flere kilo godisfabrik-godteri rett ved siden av PCen. Aldri kjøp flere kilo godteri på godisfabriken. Aldri spis halve posen før leggetid. Aldri spis hvite sjokoladefrosker til frokost. Aldri dytt en meter lang cola-skolisse inn i munnen på en gang. Aldri fortsett å spise når tennene skriker etter tannkrem og tannbørsten.

Aldri gå en hel dag uten å spise annet enn godteri og drikke kaffe. Jeg føler meg en smule kvalm...

Gøteborg.

(Gabe Saporta (Cobra Starship & Pete <3)
Nå har det gått to uker siden forrige bloggpost. Før hendte det jeg blogget to ganger daglig, hva skjer med meg? .. Jeg vil ikke si at det bekymrer meg noe spesiellt, og det er jo ikke det at jeg mangler noe å skrive om.. Det kan være det samme, jeg blogger nå, det er det viktige (?).

Jeg kom hjem fra Gøteborg for noen timer siden. Familien + tante, onkel, kusine, fettere, bestemor og søster til bestemor feiet bestemors 80årsdag. Hvorfor vi feiret den i Gøteborg får du spørre pappa om... Jeg tror jeg hadde mest nytte ut av turen, i og med at alle ble stående å vente på meg utenfor hver eneste butikk. De har jo ikke de samme butikkene her hjemme!
Gøteborg kryr av heite svensker. Jeg ble nesten overrasket. Og emo-stilen har fullstendig tatt av, spesiellt hos gutter! Jeg frydet meg der jeg vandret rundt, og det hendte jeg ble hengende laangt bak de andre der jeg gikk fullstendig i min egen verden. Gøteborg har mye fint å se på - guttene er hovedattraksjonen.

Å sove på rom med lillebror på 12 år er ingen drøm. Hoteller får meg til å ville flytte til leilighet. De minner meg på hvor mye jeg gleder meg til å flytte ut hjemmefra (no offense mamma&pappa), men å leve sånn som jeg selv vil er noe jeg virkelig begynner å lengte etter. Jeg og fetteren min, som er like gammel som meg, tok heisen til 7.etasje. Vi syns vi hørte musikk, og vi hadde rett. Ute på takterrassen var det party. Med mennesker på 30+ riktignok, men det gjorde at vi fikk lyst til å gå ut... Men så kom foreldrene våre og halte oss inn på rommene våre. Jeg gleder meg til å bo for meg selv.

Det er skummelt å si at man kan savne noen man aldri har møtt når man har vært borte i 2 dager. Ikke det engang. Alt jeg hadde var en musikkvideo og 80 sanger. Jeg tror jeg begynner å bli en smule gal, jeg tror jeg ser Fall Out Boy logoer overalt. Jeg sammenligner folk på gaten med Pete, Patrick, Joe og Andy. Og Ryan og Brendon har jeg sett litt mer til, siden jeg har hele Panic! at the disco DVD'en på iPoden.
Nå får dere unnskylde meg, jeg har viktige gjøremål før jeg legger meg. 9 days to Oxford!

Hesteskriblerier.

Har brukt så og si to døgn i stallen og på stevne i løpet av helgen. Absolutt hele lørdagen (i dagslys), og mesteparten av søndag. Det var utrolig morsomt, og det er det beste stevnet jeg har ridd noensinne, selv om dommerne var idioter og "glemte" å informere noen ryttere (inkludert meg) om at farten i terrengdelen var endret. Dermed pådro jeg med en hel haug tidsfeil for å ri for fort, og mistet sjansen til førsteplassen. For ja, jeg hadde vunnet/2.plass hvis jeg hadde fått vite det. Jeg endte på 8. plass, "litt" surt, men er kjempefornøyd med både hestens og mine egne prestasjoner! =)

Jeg tror ikke det er noe særlig vits i å skrive noen detaljerte utgreiinger om stevnet, i og med at ingen av dere (?) har noen som helst peiling på uttrykk... Men ihvertfall, selv i 28 varmegrader og stekende sol, klarte jeg meg bra. Mer synd er det på hesten som måtte løpe.. Hun løp altfor fort, noe hun pleier å gjøre, jeg satt å holdt henne igjen (vel, jeg prøvde iallefall..). Jeg slo noen av norges beste feltrittsryttere (de var det for et par tiårsiden riktignok), men jeg kunne, som sagt, ha gjort det mye bedre hvis noen hadde informert meg om tempoet.

Stevnet befant seg på Linnesvollen hestesportsenter i Drammen (Lier). Linnesvollen er et av norges største og beste ridesentre, og hvert år arrangerer de verdensklasser i sprangridning der ryttere fra hele verden deltar. Jeg er ikke kommet helt dit enda, men det var mange som var med i dag også =) Blitt kjent med nye mennesker (og hester..), blitt ekstremt solbrent på underarmene, og pådratt meg to slitne føtter. Det er verdt alt strevet, men gud, det er MYE strev!.. Forresten, hvis du ikke allerede har skjønt det, så er det meg & Marion på bildene =) Jeg elsker hesten min <3

Nok hesteprat... Eller, jeg har jo ikke noe annet å skrive om, for jeg har ikke gjort noe som ikke har med hest å gjøre siden sist gang jeg blogget. Sånn ca. Forresten, jeg så POTC3 på kino på fredag, for andre gang. Var der sammen med Beatrice og Karoline =) Jeg elsker den filmen! Og har ikke ord for hvor *harikkeord* Orlando er i den filmen. Wow!
Som sagt, har ikke gjort mye annet enn hest i helgen, føler at jeg har hatt lite kontakt med omverdenen som ikke har noe med hest å gjøre, men sånn er det innimellom. Det er en del man må ofre for å ha hest som livsstil. Ja, det er faktisk en livsstil. Jeg bruker hver dag ca. 2-3 timer i stallen eller mer, og det er noe jeg tenker på så og si hele tiden. Man blir rett og slett avhengig, og den dagen jeg må slutte... Da vet jeg ikke hva jeg gjør.

Det er 23 dager igjen til Oxford! Dermed 19 skoledager igjen. Det er fortsatt uvirkelig for meg at det snart er sommerferie. Jeg kommer til å savne Marion når jeg skal til Oxford i 3 uker, jeg kommer til å savne ridningen, stallen og alt. Men det er garantert noe annet der som veier opp for det.. Kanskje. Men uansett om jeg savner det eller ikke, det kommer til å bli dødskult!!! =D
Masse nye venner, shopping, opplevelser osv. Jeg gleder meg!! Og resten av sommerferien skal tilbringes med hesten, for det kan hende jeg må selge henne til høsten, noe som betyr verdens undergang for meg. Det skal ikke skje, men det kan hende det er nødt til å skje. Jeg håper på det beste, og kommer til å nyte hver eneste dag sammen med henne! =) Jeg digger den hesten jeg, rett og slett.

Først nå innså jeg hvor lang denne bloggen er blitt. Derfor, god natt!