Det var en tidlig morgen i slutten av Februar. Klokken nærmet seg 07.00, og jeg lå dypt begravd i varme puter og dyner. På toppen av rotehaugen av en seng, ligger katten min. Triumferende og halvt sovende ligger han der akkurat som om han skulle vært verdenshærsker. Det er han altså ikke. Han er ganske så slem, veldig rampete, og har tendenser til å bli ekstremt irriterende. Men jeg er glad i ham alikevel.
Jeg er enda ikke kommet helt ut av feriemodus, så hjernen min fungerer kun halvveis foreløbig, men jeg klarte iallefall å karre meg opp fra under den behagelige, varme dynen. Det første som møter meg denne nokså tidlige morgenen, er et iskaldt gulv, et halvmørkt rom og en kleshaug som så og si når opp til taket. For å si det sånn, det blir ikke noe mer "morgenstund har gull i munn" når du ikke ser noe som helst (siden jeg ikke har klart å komme meg ut på badet for å ta på meg linser) og når du har en litt for stresset mamma som står i døråpningen og maser på deg.
Linsene tvinges på øynene som på holdes oppe av kalde, umotiverte fingre. Håret settes opp i en ganske så merkelig krussedull-aktig greie. Så er det den lange veien opp til kjøkkenet. Jeg sleper de halvsovende beina opp de 17 trappetrinnene, og vel oppe, der venter morgenens nummer av Aftenposten Kultur / SiD. Jeg har fått det for vane å lese SiD og tegneseriene på morgenkvisten imens jeg slurper i meg en kopp med varm og helbredende kakao.
Den værste delen av dagen er når jeg skal ta på meg skoene og krysse dørstokk-mila. Den mila er for lang. Men jeg kommer meg ut... Som oftest. Og så er det bare å ta beina fatt, og vandre den 5 kilometer lange/glatte/kalde/kjedelige veien til skolen. Og joda. Jeg klarte å skli og falle hele to, nesten tre, ganger iløpet av denne turen.
Med iPoden på full guffe, vokner hjernen min enda litt mer, og jeg føler meg mer og mer klar for å møte denne lange, umotiverende tirsdagen.
Skolen. Jeg gjemmer meg bort bakerst i et hjørne. Sammen med Ingrid, min lille hjelper. Vi er kabal-freaks. Og vi sier nesten ikke et ord i timen, helt til læreren spør, og da svarer vi alltid riktig. Det er sånn vi er. Vi kan det, og vi følger med, men vi trenger kabal (eller msn) som tidsfordriv... Hvordan skulle vi overlevd uten våre kjære laptop'er?
Midtime er en forhatt greie. Eller.. Det høres kanskje ikke så ille ut. Men å finne på noe å gjøre i 75 minutter, det er ikke lett på vår skole. Jeg brukte hele tiden på å sitte på en pult, sammen med andre, og dingle med beina. Jeg dinglet og dinglet. NESTEN uavbrutt av at jeg og Linn spaserte til kantinen, for så til toalettet nede ved gymsalen. Vi tok til og med en sniktitt på revy-scenen. Den var fin.
Jeg har da prøvd å finne han i dag og. Men lyktes ikke, som vanlig... Men tenkt på han, det har jeg riktignok gjort. Norsktimene gikk utrolig nok ganske så fort unna. Kabal er tingen, altså. Og morsomme fremføringer, og en lærer som er meget LITE streng. Men nå bytter vi lærer, så... Æsj. Jeg er for danske norsklærere!
Mamma kunne ikke hente meg. Jeg ble sur, og holdt på en halvtime med å overtale henne. Til ingen nytte. Jeg måtte se frykten i øynene og vente de 20 lange minuttene på den overfyllte bussen. For så å måtte gå hjem. Kroppen var vissen på grunn av manglende mat-tilførsel, hjernen nokså overstimulert av for mye kabalspilling, fingrene nesten blå grunnet kulde, og hjernen.. Jeg husker ikke at jeg gikk hjem fra bussen.
Vel. Resten av dagen.. Mer nøyaktig; 16.53 - nå (23.02), har jeg subbet rundt i min gigantiske, myke skolegenser. Jeg var en tur i stallen. Var der i ca. 20 minutter. Teller det som dagens trim? Nei... Så bar det hjem sofaen, og Dansefeber, og sesongpremiére på Desperate Housewifes! Jeg ble trøtt, og nå... Skal jeg legge meg. Hvis jeg orker å reise meg fra stolen. Fjerne sminken er et ork, men et must hvis du ikke vil bli seendes ut som et monster av et kvisetryne.
Jeg tror skolegenseren min lyver til meg. Det står nemlig, I Survived Nesbru. Vil jeg gjøre det? For det første, jeg begynner å bli lei. For det andre, jeg trenger mer kontakt med han. For det tredje, hvorfor kan vi ikke få GRATIS KAFFE i kantinen? Hm. Det skal jeg jaggu meg ta opp med elevrådsrepresentanten...
I survived Nesbru 06/07. Vil jeg survive Nesbru 07/08? Og 08/09? Who knows... Jeg er ikke sikker =P Kanskje de bytter ut teksten på neste års skolegenser;
I did not Survive Nesbru 07/08?
Gratis kaffe. Ali kaffe kurerer gruff. Kan Ali kaffe kurere Nesbru/skole-gruff?
I hope so....
Jeg er enda ikke kommet helt ut av feriemodus, så hjernen min fungerer kun halvveis foreløbig, men jeg klarte iallefall å karre meg opp fra under den behagelige, varme dynen. Det første som møter meg denne nokså tidlige morgenen, er et iskaldt gulv, et halvmørkt rom og en kleshaug som så og si når opp til taket. For å si det sånn, det blir ikke noe mer "morgenstund har gull i munn" når du ikke ser noe som helst (siden jeg ikke har klart å komme meg ut på badet for å ta på meg linser) og når du har en litt for stresset mamma som står i døråpningen og maser på deg.
Linsene tvinges på øynene som på holdes oppe av kalde, umotiverte fingre. Håret settes opp i en ganske så merkelig krussedull-aktig greie. Så er det den lange veien opp til kjøkkenet. Jeg sleper de halvsovende beina opp de 17 trappetrinnene, og vel oppe, der venter morgenens nummer av Aftenposten Kultur / SiD. Jeg har fått det for vane å lese SiD og tegneseriene på morgenkvisten imens jeg slurper i meg en kopp med varm og helbredende kakao.
Den værste delen av dagen er når jeg skal ta på meg skoene og krysse dørstokk-mila. Den mila er for lang. Men jeg kommer meg ut... Som oftest. Og så er det bare å ta beina fatt, og vandre den 5 kilometer lange/glatte/kalde/kjedelige veien til skolen. Og joda. Jeg klarte å skli og falle hele to, nesten tre, ganger iløpet av denne turen.
Med iPoden på full guffe, vokner hjernen min enda litt mer, og jeg føler meg mer og mer klar for å møte denne lange, umotiverende tirsdagen.
Skolen. Jeg gjemmer meg bort bakerst i et hjørne. Sammen med Ingrid, min lille hjelper. Vi er kabal-freaks. Og vi sier nesten ikke et ord i timen, helt til læreren spør, og da svarer vi alltid riktig. Det er sånn vi er. Vi kan det, og vi følger med, men vi trenger kabal (eller msn) som tidsfordriv... Hvordan skulle vi overlevd uten våre kjære laptop'er?
Midtime er en forhatt greie. Eller.. Det høres kanskje ikke så ille ut. Men å finne på noe å gjøre i 75 minutter, det er ikke lett på vår skole. Jeg brukte hele tiden på å sitte på en pult, sammen med andre, og dingle med beina. Jeg dinglet og dinglet. NESTEN uavbrutt av at jeg og Linn spaserte til kantinen, for så til toalettet nede ved gymsalen. Vi tok til og med en sniktitt på revy-scenen. Den var fin.
Jeg har da prøvd å finne han i dag og. Men lyktes ikke, som vanlig... Men tenkt på han, det har jeg riktignok gjort. Norsktimene gikk utrolig nok ganske så fort unna. Kabal er tingen, altså. Og morsomme fremføringer, og en lærer som er meget LITE streng. Men nå bytter vi lærer, så... Æsj. Jeg er for danske norsklærere!
Mamma kunne ikke hente meg. Jeg ble sur, og holdt på en halvtime med å overtale henne. Til ingen nytte. Jeg måtte se frykten i øynene og vente de 20 lange minuttene på den overfyllte bussen. For så å måtte gå hjem. Kroppen var vissen på grunn av manglende mat-tilførsel, hjernen nokså overstimulert av for mye kabalspilling, fingrene nesten blå grunnet kulde, og hjernen.. Jeg husker ikke at jeg gikk hjem fra bussen.
Vel. Resten av dagen.. Mer nøyaktig; 16.53 - nå (23.02), har jeg subbet rundt i min gigantiske, myke skolegenser. Jeg var en tur i stallen. Var der i ca. 20 minutter. Teller det som dagens trim? Nei... Så bar det hjem sofaen, og Dansefeber, og sesongpremiére på Desperate Housewifes! Jeg ble trøtt, og nå... Skal jeg legge meg. Hvis jeg orker å reise meg fra stolen. Fjerne sminken er et ork, men et must hvis du ikke vil bli seendes ut som et monster av et kvisetryne.
Jeg tror skolegenseren min lyver til meg. Det står nemlig, I Survived Nesbru. Vil jeg gjøre det? For det første, jeg begynner å bli lei. For det andre, jeg trenger mer kontakt med han. For det tredje, hvorfor kan vi ikke få GRATIS KAFFE i kantinen? Hm. Det skal jeg jaggu meg ta opp med elevrådsrepresentanten...
I survived Nesbru 06/07. Vil jeg survive Nesbru 07/08? Og 08/09? Who knows... Jeg er ikke sikker =P Kanskje de bytter ut teksten på neste års skolegenser;
I did not Survive Nesbru 07/08?
Gratis kaffe. Ali kaffe kurerer gruff. Kan Ali kaffe kurere Nesbru/skole-gruff?
I hope so....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar