its the change i need.

Jeg ønsker meg et polaroidkamera til 18årsdagen min. Jeg ønsker meg endeløst med film så jeg kan dekke hver eneste ledige flekk på veggene mine. Jeg ønsker meg også mer plass, flere muligheter til å gjøre noe nytt, en tom vegg og noe å ta bilder av.

Han er heldig. Jeg forstår ikke hva han gjør, hvordan han gjør det. Jeg klarer ikke tenke som normalt, jeg lar meg overbevise og manipulere. Hvordan kan han ha den effekten på meg? Jeg har alltid kunnet stå for mine egne meninger, krangling og argumentering har alltid vært min ting, noe jeg har kunnet stole på å mestre. Det har derimot forandret seg nå. Jeg er hjelpesløs uten han, og minst like hjelpesløs i armene hans. Fint for ham, tenker jeg, og så er det de gangene jeg føler at alt er hans skyld. Akkurat som om det er han som har tilgang til alle redskapene og verktøyet. Han bygger opp noe rundt meg, jeg har ikke muligheten til hverken å hjelpe til eller stoppe det. Jeg er hjelpesløs i mørket, han har nøkkelen og kommer og går når han vil.

Nå er jeg lei av å holde på med det her. Lei av å tenke på det, lei av å snakke om det, lei av å føle det. Om han så bruker meg, så får det bare være sånn. Jeg skal slutte å tenke og bare la ting gå som de går. Slutte å snakke, slutte å føle, slutte å mene. Fint for dem som er lykkelige, fint at noen stråler av glede og forelskelse, fint at noen kan legge ting bak seg. Jeg kan ikke alltid gjøre det som er riktig, selv om jeg selv vet at jeg burde.

Jeg vet jeg burde, og jeg vet jeg kommer til å måtte, men bare ikke akkurat nå. It's the change we need, Obama som president og en bedre verden. Og jeg kan komme meg helskinnet igjennom dette, yes, I can.