syk jævel, quite literally

Jeg synes det er så deilig å bli vekket klokken 7 en tirsdag morgen, en dag som i utganspunktet topper de fleste listene mine over ting jeg ikke liker. Det er så deilig å åpne øynene og kjenne hodet halvveis eksplodere i forsøket. Jeg prøver å snu på hodet, men musklene hugger tak, jeg svelger og det kjennes ut som om jeg svelger småstein og sandpapir. Første tanken som slo meg var "i helvete jeg visste dette kom til å skje". Så så jeg på klokken; "faen jeg har våknet en time for sent". Både mamma og pappa sa seg øyeblikkelig enige i at jeg var syk nok til å være hjemme, gav meg til og med et par kommentarer om hvor jævelig jeg så ut og at halsen min hadde hovnet opp så jeg så ut som en hamster. Jo takk skal dere ha, føler meg bedre allerede.

Etter en god del timer lesing og notatskriving om mellomkrigstiden, økonomiske problemer, fascister og nazister og andre verdenskrig, tar menssmertene over for alle de andre vondtene. Er det ikke herlig hvordan naturen bare virkelig bestemmer seg for å gjøre dagen jævlig for deg? Det eneste som i dag har reddet meg, er solen som endelig dukket opp ute, et stort glass latte og en varm massasjedusj. Pluss et par koselige mennesker på msn, bare et par. Men jeg har vært flink, litt stolt av meg selv faktisk. For midt oppi all faenskapen har jeg unnagjort to kapitler, lest og skrevet notater. Dessuten har jeg bestillt studieplass til høsten, drar med Gateway til New York. Nå har jeg bare ett kapittel igjen å lese til historieprøven, og det skal jeg lese istedetfor å synge nattasang til megselv. Som jeg egentlig aldri gjør.. Heh.

I morgen slipper jeg ihvertfall å ha vaskehjelpen romsterende rundt i huset mens jeg ser ut som et vandrende lik i fall out boy-tskjorte inne på rommet mitt. Om jeg i det hele tatt skal være hjemme i morgen da. Jeg får nesten gå bort til speilet og vurdere om jeg kan vise meg offentlig eller ikke. Jeg vurderer å knuse et brett painkillers i teen og drukne i andre verdenskrig.