im not quite ready yet.

Jeg er ikke som mange andre bloggere som bloggere som gjerne blogger flere ganger på én dag, jeg holder meg vanligvis til ett innlegg, kommer jeg på noe mer så sparer jeg det gjerne til neste dag. Så glemmer jeg det gjerne over natten, og da tenker jeg at det er like så greit at jeg ikke husket det uansett.

Det føltes så rart i morges, alt endrer seg når det kommer snø, på en måte. Det høres helt merkelig ut, men jeg ser alt på en helt annerledes måte da. Snø gjør også at jeg får mye dårligere tid, bare å komme seg til skolen tar 50 minutter på glattisen. Eller hardpakket snø, det endrer seg.

Og med snøen fikk jeg en av venninnene mine tilbake, samtidig som hun kanskje mistet en annen. Men det er sånn alt går for seg. Jeg er ihvertfall glad for at jeg kan bla til neste side, starte på et nytt kapittel. Jeg liker følelsen av et blankt ark og en spiss blyant, men følelsen av å krølle arket sammen og se det brenne er om mulig enda bedre.

Det har vært en ganske merkelig dag. Jeg sitter igjen etter midnatt, alene med en rar følelse om forandring. Jeg blir sånn når jeg åpner meg for andre, jeg vet fortsatt ikke om det er en negativ eller en positiv følelse. Og hva fredag bringer er fortsatt uvisst, selv om jeg har mine anelser. Det virker ikke som om det samme gamle kommer til å skje igjen. Som jeg sa, forandring.

Jeg vet ikke hva jeg kan forvente meg, jeg vet ikke hva som er realistisk og hva jeg drømmer oppe i mitt eget hode. Men nå faller noe på plass, selv om mye fortsatt mangler. Jeg babler igjen, jeg vet nesten ikke hva jeg skriver selv, engang. Og det er vel sånn jeg er, tror jeg. Det er noe jeg ikke tenker over, og så er det noe jeg tenker i stykker. Det er viktig å ta vare på de små tingene i livet som gjør deg glad, jeg strever stadig med å finne hjørnene på puslespillet. Det er alltid mye lettere å komme seg videre hvis man har en slags ramme å gå utifra. Jeg sa jeg bablet.. Nå skal jeg gå og drømme istedet.