Ti Tusen Millioner

things have changed for me, but thats ok, i feel the same.


Å takk gud (selv om jeg ikke tror på han/henne), det er helg. Uken har på mystisk vis gått fort, og jeg har ikke gjort noe som helst. Jeg mener det, absolutt ingenting viktig. Hatt litt skolearbeid her og der som jeg ikke har gjort. Gadd ikke gjøre historiefremføringen, men kom en time forsent til historietimen på torsdag og fikk vite at jeg hadde 2 minutter før jeg skulle ha fremføring. Tro det eller ei så gikk fremføringen bra nok, takket være den andre personen som faktisk hadde gjort noe.. Snylter, nei.


I går var det ET HELT ÅR siden jeg så panic i Stockholm. Det virker som en evighet siden, men allikevel ikke et helt år. For et år siden ventet jeg 11 timer i kø på Djurgården sammen med alexander, iskald vind og pissregn hele tiden. Vi varmet oss på kaffe og satt på aviser inntil en murvegg utenfor tivoliet. Jeg tror jeg aldri har følt meg så emo noensinne (føler meg aldri emo ellers, altså). Uansett, konserten var fantastisk, møtte masse fine mennesker og ikke minst panic. Kan se på videoene mine fra konserten om og om igjen, og det går frysninger nedover ryggen min hver gang jeg ser panic gå på scenen. Sier ikke at det ikke var like bra på hove, men fy faen for en syk opplevelse det var å se dem i Stockholm. Savn.




Nå ble jeg skikkelig nostalgisk, satt på pretty. odd og vil bare tilbake. Jeg hører ikke nok på panic, trist nok går det faktisk en stund mellom hver gang jeg hører på dem. Jeg er fortsatt fullstendig forelsket i bandet og har vært det i et par år nå, går aldri lei. Hahah nå føler jeg meg teit, sitter her og klarer ikke sette ord på hva jeg føler engang. Skal ikke plage dere mer med det her, tror heller jeg går og henter meg mer pepsi og gleder meg til jeg skal se fall out boy i London om akkurat en uke! Det er min andre drøm, nå nummer én på listen, siden jeg både så panic live og møtte dem for akkurat ett år siden.