Ærlighet varer lengst, eller?

(I mangel på noe mer spennende å bruke.. Russebildet mitt kom i går)

Ganske annerledes å vandre rundt i oslo på en torsdag morgen, subbende i brun slaps på leting etter platekompaniets hovedkontor. Pappa var med for å hjelpe meg å finne veien, jeg klarer ikke sånt selv. Hahah, og jeg skal klare meg i New York i tre måneder, liksom.. Uansett. Jeg kom ihvertfall frem, ble sittende inne og vente en god stund før de var klare til intervjuet. Jeg syns intervjuet gikk veldig bra, og det gjorde intervjuerne helt til..

Han: Ja, så du går siste år på videregående ser jeg. Har du lagt noen planer for høsten, vet du hva du vil gjøre etter du er ferdig på skolen?
Jeg tenker en liten stund.. Krangler litt med meg selv.
Meg: Jeg har akkurat funnet ut av det faktisk (forteller at jeg skal til new york fra august-desember). Så ja, men etter det vet jeg ikke helt hva jeg skal, da.
Intervjuerne ser på hverandre og noterer noe på arket sitt. Så fortsetter de med flere spørsmål. Etter en stund avslutter vi intervjuet..
Han: Om vi nå er interessert i enda et intervju med deg, vil vi ringe deg i tretiden. Men det at du drar til høsten vil vel ikke akkurat være en fordel for deg her, bare så du vet det.. Så om du ikke hører noe fra oss i dag, så er nok sjansen gått. Men da snakkes vi, ha en fin dag.

Faen altså, jeg burde ikke ha nevnt noe som helst om at jeg skal reise bort til høsten. Men hva skulle jeg ha sagt når han spurte da? "Jaa, nei jeg aaaaner ikke hva jeg skal etter videregående. Har INGEN planer, faktisk. Aner ikke hva jeg vil med livet mitt eller noe som helst. Jeg skal bare jobbe masse, og veldig gjerne hos dere da!". Jeg kan jo ikke si det heller, bli ansatt og komme i juli og si "sorry mac, men jeg flytter til New York i tre måneder, så jeg kan ikke jobbe. Vet jeg ikke nevnte det når dere intervjuet meg, men tenkte ikke jeg kom til å få jobben om jeg sa det". Hadde jeg løyet og så fått jobben, hadde jeg om et par uker tatt meg fri fra jobben en hel helg siden jeg skal til London. Så ja, jævlig irriterende at det skulle hindre meg i å få jobben når jeg har kommet såpass langt, men det er vel bare sånn det er. Det kom vel ikke akkurat som en overraskelse at de ikke engang har ringt meg for å si at de ikke kommer til å ansette meg..

Møtte Sindre og Kristian etter intervjuet og gikk for å spise sushi til lunsj. Ble stapp mett og gikk rett til Aker Brygge for å drikke kaffe på Åpen Bar. De moret seg med å sende meldinger fra mobilen min, noe mottakeren ikke ble så altfor glad for. Unnskyld igjen, Ole, om du leser. Jeg holdte på å sovne mens jeg drakk mocca og Sindre spilte gitar. Sovnet nesten på toget også, og la meg i sengen med en gang jeg kom hjem. Da klarte jeg ironisk nok ikke å sovne, og her sitter jeg. Er nødt til å lese til religionsprøven snart, for det har jeg ikke tid til i helgen. Og så har jeg en funksjonshemmet oppgave i sosialkunnskap å skrive (jaa, tittelen er faktisk "å være funksjonshemmet"). Så det blir morro..

Skulle jeg ha løyet til sjefen for platekompaniet og butikksjefen i Sandvika? Klarer liksom ikke helt å bestemme meg for om det jeg gjorde var det riktige. Jeg klarte å lyve om at jeg spiller en del spill og sånn, så hvorfor løy jeg ikke om fremtidsplanene mine? Hva syns dere jeg skulle ha gjort?